Et semester er forbi...

...og jeg reiser hjem. I morgen. Jeg er egentlig veldig klar for å dra, så det er greit. De fleste andre har reist allerede, er bare Taylor og Dave igjen av de jeg virkelig bryr meg om. Janice har flyttet ut og jeg bor alene igjen. ISH er stille og det er fremmede ansikter i gangene som tilhører mennesker som skal være her i sommer.
I den siste tiden har jeg shoppet souvenirer, sola meg, lest ørlite til min siste eksamen som jeg hadde på lørdag og som gikk over all forventning. Hadde regna med at den kom til å være enkel, men jeg gjorde det faktisk skikkelig bra!

På fredags kveld oppdaget jeg at British Airway streiker. Flyet mitt fra London til Oslo er kansellert og jeg er booka om på et seinere fly som ankommer Gardermoen 20 minutter etter at flyet mitt til Alta drar. Så nå har jeg styra masse for å få fiksa dette. Resultater blir at jeg må vente syv timer på Heathrow, fire timer på Gardermoen og reise i et døgn før jeg er hjemme. Men mindre askeskyen har andre planer for meg. Bare jeg kommer meg hjem til mammas 50årsdag! Godt at jeg har fem sesonger "Lost" på dataen...

I går var det 17. mai, og jeg har hatt mitt livs særeste feiring. Klokken ti troppet vi opp hos den norske generalkonsulens residens i Accra, der et ghanesisk militærkorps spilte masse sanger vi ikke kunne  - og "Ja, vi elsker". Vi gikk i tog i fem minutter, og på tur tilbake til huset begynte det å regne - skikkelig 17. mai vær. Bortsett fra at dette var troperegn, altså en litt større vannmengde enn vi får hjemme i Norge. Så gikk vi inn, det var brus og vin og øl til alle og vi ventet på maten; norsk koldbord. Vi fikk røykalaks, eggerøre, spekemat, hvitløksbrød, potetsalat og vanlig salat, og så klart pølser med lompe og pølsebrød. Herregud så godt! Og herregud så dårlig jeg ble.

Jeg kan herved meddele at jeg er en av de få som har spydd på toalettet til den norske generalkonsulen i Ghana. Satser på at det ikke kom av den norske maten, men at jeg har spist noe jeg ikke tålte. Jeg ble rett og slett matforgifta. Se det, Ghana-oppholdet mitt har altså starta og endt med oppkast. Herlig. Haha, når jeg kom ut igjen sovna jeg, og generalkonsulen kom og rufsa meg i håret og spurte om det gikk bra. Han trodde vel jeg hadde stumpa av etter for mye vin (som jeg ikke rørte) :p
Er ennå litt uggen, holdt det gående i hele natt, men har klart å få i meg to rundstykker med smør og en kanne te som har holdt seg nede. Taylor-søta kom over med vann til meg i morgest, for det var jeg fri for. <3

I dag skal jeg og Taylor ta manikyr og pedikyr, så skal jeg pakke og så kommer Dave på besøk senere, for aller siste gang. Det blir fintrist. I morgen tror jeg jeg skal legge meg på ei solseng på et hotell og nyte de siste solstrålene, før jeg drar til flyplassen i sju-åtte tida. Jeg er klar for å dra hjem nå. Gleder meg bare til den lange turen er over.

Dette semesteret har vært fantastisk! Er utrolig glad for at jeg gjorde dette. Jeg kommer til å savne Ghana noe vannvittig. Selv om man blir oppgitt over et eller annet ved landet eller kulturen hver dagn, så har det så mange positive sider. Jeg kommer til å savne smilene, vennligheten, ahndling ut av tro-tro-vinduer, jentene med vannposer på hodet som roper "pjø wattah!" (pure water), plaintain, frukten, følelsen av å mestre en kultur som ikke er min egen (i alle fall tilstrekkelig), sitte i en tro-tro og tenke at "for noen måneder siden var dette så spesielt, men nå er det hverdagen min", pruting på alt fra kokosnøtter til taxiturer, men ikke tyggis, for den har fast pris,  de flørtende bugningsarbeiderne rett ved ISH (bygningsarbeidere er bygningsarbeidere, uansett land), Alvaro, Fan Yogo, red red, tro-tro-matenes rop om hvor tro-troen skal (Accra-cra-cra, Cikl-cikl-cikl, Lapaz-malag-lapaz, Madina-ål-rå-rå-rå!), ghanesisk musikk, føre små samtaler på Twi, bli kalt Obruni, synet av små barn hengende på morens rygg, støvet, varmen, fuktigheten, mobilreklamer overalt, geiter og kyllinger i gatene, slipperser på føttene hver dag, ikke lenger bli overrasket av å se nye fregner, sitte sammenklemt i en tro-tro, bite hull i en vannpose og å ta noen i hånden, handtrykk som avsluttes med et knips og det vannvittige kaoset som de har klart å sette i et slags system, som alle kjenner til. Og så uendelig mye mer. Jeg sitter igjen med minner, erfaringer og venner for resten av livet. Det er umulig å ikke forelske seg i dette landet, selv om det har mange mindre praktiske sider ved seg.

Ja, jeg elsker dette landet. Gleder meg til jeg skal tilbake.