Tingenes tilstand

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Jeg har nemlig gjort andre koselige ting i stedet, men nå er det skjerpings! I dagene som kommer lover jeg å legge ut bilder og et lite (vel, kjenner jeg meg selv rett blir det nok rimelig langt, men siden jeg skriver dette delvis som en liten dagbok for meg selv for å huske hva jeg har gjort her nede, så får dere bare bære over med meg) resyme av store og små hendelser i den tiden jeg har hatt besøk hjemmefra.

Dagen etter at Marte dro kom altså mamma og Stig. Det var nydelig fint å se de igjen, kjempedeilig å få lov til å bare være "mamma si lille tusta" litt, og bli tatt skikkelig vare på. Jeg har spist på restaurant hver dag, og sovet i svær seng i et rom med air condition! I tillegg har jeg drukket utallige tekopper med min mor, pratet om smått og stort, flirt mye, bada og body boardet med min kjære stefar og truffet en gjeng nordlendinger på ei strand i Ghana(!). Fine to ukene.

Det har vært ordentlig godt å få noen hjemmefra ned hit, både fra vennegjengen i Tromsø, og fra familien. I følge mamma klarer man nemlig aldri å helt skjønne hvordan det er her, før man opplever det selv. Det blir godt å ha noen som i det minste skjønner litt av hva man snakker om, når man skal hjem og fordøye dette halvåret.

Og nå ser det ut at jeg kommer hjem tidligere enn planlagt. Jeg har billett hjem 15. juni, og planen var å reise i en måned etter skoleslutt (15. mai). Nå har det seg imidlertid sånn at alle andre reiser hjem, og jeg ser jo at det å reise alene rundt i Vest-Afrika som ung, hvit jente er en dårlig idé. I tillegg blir det godt å ha litt tid hjemme før man farter videre til bryllup, pappa-besøk, jobb på jazzfestival med 50års-jubileum og så, etter litt pakking og planlegging; Frankrike. Japp, det ser ut til at jeg havner i Montpellier neste semester. Et halvår på den franske riviera blir sikkert ikke så ille. Og enda bedre blir det om Stina får til å hive seg med. Jeg savner Stinamin!
Uansett, jeg tror det blir fint å få litt pause fra alt før jeg hiver meg på neste ting. Og om mamma får det som hun vil, så er jeg hjemme til 22. mai, når vi skal feire 50årsdag. Jeg har jo en liten plan jeg har gått og tenkt på i flere år, og om jeg faktisk får det til vil jeg i alle fall være hjemme. Hvis ikke tar vi det når du fyller 60, mamma:)

Det blir deilig å komme hjem litt tidlig, men det blir ikke noe koselig å dra herfra. De fleste drar før meg uansett, men så er det denne ene som skal være her skikkelig lenge, helt til neste år og kanskje lenger. Men avskjeden kommer jo før eller seinere. Hjem skal jeg jo. Og om det er meningen, så sees man igjen. Såpass med tro på skjebnen tillater jeg meg selv å ha.

I morgen er siste dag med undervisning. Det har gått ufattelig fort. Vi har liksom ikke begynt før det hele er over. Nå venter litt reising og en hel del lesing, før første eksamen 29. april. Deretter venter to eksamener 2. mai, så en 5. mai, en 11. og til slutt en 15. mai. Sånn går det når man drar til et sted som bare har fag på fem studiepoeng. Da ender man opp med seks eksamener á 2,5 timer.
En fin (og fullstendig latterlig) ting med University of Ghana er i det minste at 65% tilsvarer A-. Nei, jeg tuller ikke. Så da kan det ikke være så vannvittig vanskelig å få ok karakterer, selv om man har vært litt slapp på lesinga hittil. Er flere fag jeg ikke bekymrer meg litt for engang, og to fag jeg gruer meg fryktelig til. Jeg er ikke ment til å studere statsvitenskap. Jeg kan ikke studere mennesker på en så tørr, statisk og virkelighetsfjern måte. Det skal bli godt å komme tilbake til antropologistudiet neste år! Jeg krysser fingrene og satser på at det går fint.

Mange benytter denne leseperioden på å reise, men jeg skal visst bare være her. Eventuelt reise litt, men bare innenfor landegrensene. Har ikke fått det nye norske passet mitt ennå, og visumet i nødpasset holdt på å gå ut, så jeg måtte en tur innom immigrasjonsmyndighetene for å fornye det. Der tok de passet mitt og ka meg beskjed om at det kan hentes 29. april, og da er jo eksamenstiden i full gang, og muligheten til å reise over. Da har jeg sikkert fått det ordentlige passet mitt også, men det får nå så være. Jeg har ikke tenkt å gå rundt her nede uten gyldig visum! Vil ha alt på det rene når det gjelder myndighetene her, og forsikringsselskapet hjemme. Hele denne ransepisoden blir nemlig dumpet i fanget på dem så snart jeg kommer hjem. Jeg har faktisk ingenting imot å bare være i Ghana resten av tiden. Jeg vet jeg skal tilbake til Vest-Afrika, og får muligheten til å reise rundt da, i tillegg til at det er enkelte her jeg ikke har noe lyst til å reise fra. Da utnytter man heller den altfor korte tiden man har igjen.

Nå er det sent, og jeg skal sove. I min egen seng, med takvifta surrende over meg. Men det går overraskende bra. Var ikke noe særlig å si hadet til mamma (vi to sip-lusan!) og Stig, men så hadde Dave ekstremt god timing, og kom hjem fra nesten fire uker ferie samme dag som de dro. Så da fikk man andre, fine ting å tenke på i stedet:)

God natt!