Tromsøsavn

Nå har Marte nettopp dratt. Satt seg inn i en taxi som jeg fikk prutet ned til 6 cedi, og satt kursen mot flyplass, Norge, og etter en liten påskeferie; Tromsø. Det får meg til å savne Tromsø mer enn noen gang siden jeg kom hit.

Jeg savner det å gå på et lite universitet, jeg savner Bodega-vafler, jeg savner kantinedamene, jeg savner en meny som inneholder tacotorsk (ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg synes det er ekkelt, oppfinnsomt og fascinerende), jeg savner å sitte sammen med fine folk og le i kantina, jeg savner Storgata, torget, ja til og med trekkspillspillende mennesker og så sur vind som du bare finner i Tromsø.

Jeg savner hybelen min, med huseiere, huskatter og kjøkken fordelt på gang og trapp, jeg savner å sitte i sofaen og se på tv'en min, mens alt inkludert meg selv rister fordi Else Mari sentrifugerer klær. Jeg savner å vente på en alltid forsika buss om morgenen, mens frostrøyken siver ut av nesa. Jeg savner å bruke votter, sjal og lue, jeg savner å bruke vintersko og kåpa mi. Jeg savner den knasende lyden sne lager når det re ordentlig, ordentlig kaldt. Jeg savner å lage egne måltid og krype opp i sofaen og spise god mat med tente telys og fin musikk på i bakgrunnen. Jeg savner gitaren min. Jeg savner den litt deilige smerten som oppstår i fingertuppene når man ikke har spilt på en stund og plutselig bestemmer seg for at det er på tide med en liten enmannsjam.

Jeg savner Perspektivet Museum, med alle dets ansatte, jeg savner tidlige helgemorgener med god frokost før åpningsrunden, åpningsrunden, som tar meg opp gardintrapper, under gulvlister og inn i skjulte rom, knirkingen i taket av folk som ser på "Flytende russisk" i etasjen over, det å ønske folk velkommen med en tekopp i handen og et smil om munnen, og det å prøve å forklare at vi har utstillinger i tre etasjer til noen som bare kan ett språk i hele verden, og det hverken er skandinavisk, engelsk eller fransk.

Jeg savner Meieriet, Driv, Verdensteateret, Circa, Sånn, Blårock, Aunegården, Jordbærpikene og Solid.  Jeg savner å dra ut på byen å treffe mange kjentfolk. Jeg savner festene med de fine folkene. Jeg savner Marte, Silje, Sara, Paal, Ida, Andreas, Audun, Markus, Anders, Elin, Kai Arne, (S)Mats, Jon Iver og mange, mange andre som jeg ikke kommer på i farta (klager kan legges inn i kommentarfeltet).

Jeg savner å dra på besøk til Unn-Irén og Celine, og lage middag til oss tre. Jeg savner å leke med den nydeligste guddatra i hele verden, savner å se henne strekke hendene sine mot meg når hun ser meg, savner smilet og latteren hennes, savner alt. Jeg savner Unn-Irén, savner å ha ei som kjenner meg bedre enn de fleste så nærme, savner å ha noen som skjønner uten at noe trenger å bli sagt. Savner klemmene dine, samtalene våre, den ufattelig dårlige, men fantastiske humoren vår, jeg savner deg! (Og Leif-Åge.)

~~~

Likevel savner jeg det ikke nok. Jeg vil jo fortsatt være her. Selv om det er trist å tenke på at alt dette koser seg sammen i Tromsø uten meg. Jeg vil så gjerne være en del av det. Men jeg kommer tilbake! I januar er jeg der. Kanskje allerede en liten tur i sommer. Vi får se. Hovedpoenget er at det er ok å savne ting som man skal tilbake til. Nå skal jeg bare være obruni i et par måneder til, og så bruke et halvår på å bli skikkelig dritgod i fransk. Så er det tid for sne, nordlys, riesling, blå busser, mini-feltarbeid, Utropia og grønne pappkopper med kaffe. Jeg gleder meg. Veldig.

Så dere har med å holde dere i Tromsø!
(Godt begrunnede unntak godkjennes. Bare ikke gjør dere altfor utilgjengelig. Jeg savner dere.)