............................................................................................................................................................................
Denne historien begynner egentlig ganske nøyaktig fire timer etter forrige blogginnlegg. Idet jeg står på hodet i ryggsekken og prøver å finne ut hva jeg skal ta med meg, får jeg en melding av Taylor som lød omtrent som dette: ”Hey dude, don’t freak out, but I think I have a fever. Don’t worry, I’m still in!”. Så når klokken var to møttes vi nede utenfor ISH, og gikk til hovedporten sammen. En taxi tok oss til STC busstasjon, der transportmiddelet vårt de neste tolv timene sto klar og ventet på oss. Det ble raskt klart at Taylor hadde ordentlig feber, hun var varm og kald om hverandre, og sov store deler av turen. Bussen forlot Accra én time forsinket, noe som er ganske bra til være Ghana.
To jenter på tur:)
Da vi kom frem til Takoradi var det tydelig at Taylor ikke bare hadde feber, hun hadde i tillegg alle andre symptomer på… malaria. Heldigvis var det et apotek rett i nærheten av busstasjonen, så vi fikk kjøpt malariamedisin og smertestillende/febernedsettende.
I Takoradi kommer en jente bort til meg og begynner å snakke. Denne samtalen fortsetter resten av turen hver gang vi stopper. Min kjære mor har ofte vært litt oppgitt over hennes evne til å tiltrekke seg vilt fremmede mennesker som føler at May Scott er en person man kan betro seg til. Denne evnen later til å være arvelig... Vi fikk aldri med oss hva hun het, men i etterkant har hun gått under kallenavnet Miss Miserable. Miss miserable er en tynn, lutrygget liten sak, som stirrer på deg uten å smile. Ikke engang mitt beste smil fikk frem noe som kunne minne om en rykning i munnvika. Festlig dame med andre ord. Historien hennes i kortversjon er som følgende: Miss Miserable er 36 år, og bor fortsatt sammen med sin mor, som nekter henne å ta høyere utdanning, flytte for seg selv etc. Hun har til og med tatt datra med til politiet ved et par anledninger. Spør du meg så var ikke alt heeelt som det skulle være mellom ørene på jenta, men vi ga råd og tipset henne om hva hun kunne si og gjøre. Men stakkars, hun hadde det ikke godt. Jeg tenker at mora sikkert bare prøver å beskytte henne, fordi hun ikke vet hvordan datra vil takle det å bo for seg selv og å studere, mens datra ikke skjønner hvorfor hun ikke får være som andre på hennes alder. Nå begynte hun i tillegg å bekymre seg for om hun var for gammel til å studere, noe jeg forsikret henne om at hun absolutt ikke var. Jeg vet ikke hvor mye hjelp hun fikk fra oss, særlig da vi har et helt annet kulturelt utgangspunkt enn henne, men vi gjorde i det minste et tappert forsøk. Dagens gode gjerning. :p
Vi sneglet oss videre mot grensen, der overgangen forløp uten større problemer. Fordelen med å reise med STC er at man har samme buss hele veien,og de ansatte på busset tar seg av alle papirer og guider deg gjennom grensen. Omtrent klokken sju var vi fremme i Abidjan, tre timer etter oppsatt rutetid. En jente fra bussen, Michelle(!), kjørte oss til Prima Centre, der Pavan plukket oss opp. Pavan er en inder som har bodd i Abidjan i fem måneder, som vi skulle couch surfe hos den helga. Med seg i bilen hadde han Kirsti fra Norge, som han bor sammen med, samt ei jente fra Romania og en fyr fra Slovakia. En meget flerkulturell gjeng med andre ord! Det kryr av politibetjenter og sikkerhetskontroller i Abidjans gater, og man er nødt til å ha med seg ID overalt hvor man går. Politiet der er veldig korrupt, og nøler ikke med å be om penger til kaffe, øl, eller kake(!) og lar deg gjerne slippe unna bøter dersom du går med på å betale dem litt.
På grunn av sikkerhetskontrollene måtte Tomas legge seg i bagasjerommet, fordi vi kjørte overlast. Etter et par minutters kjøring kom vi frem til en koselig liten restaurant i en bakgård, og kveldens meny var allerede satt av de andre: krokodille og pytonslange!!! Det var faktisk utrolig godt, krokodille smaker ikke så langt unna lam. Nydelig! Pyton har en uvant konsistens, men veldig godt på smak. Kan godt tenke meg å spise det igjen! Mamma hadde fortalt dette til bestemor, som reagerte med følgende utsagn: "Fy faen! Jenta ræk nu rundt og et de rareste ting. E nu så midt man kan hæres å ta i ho når ho kommer tilbake!" Haha! Bestemora mi er verdens herligste<3
Etter middagen dro vi til en pub kalt ”Parker’s Place”, der det var live reggae – på fransk! Sært og fint og gøy.
Krokodille
Pytonslange
Meg, Pavan, Kirsti og Tomas på Parker's Place
Lørdags morgen sto vi opp, og ble møtt av hushjelpen(!). Tydelig at Pavan har god råd. Hun disket opp med indisk frokost til meg, Taylor og Pavan, kjempegodt! Chapatti og en kjempegod sausesak med linser og andre grønne saker. Etter frokost og en varm dusj (herlig!) dro vi til kjøpesenteret og oooh-et og aaah-et til all den gode maten, som var usannsynlig dyr, i alle fall når man er vant til Ghana (Jeg kommer til å være så kjip på penger når jeg kommer tilbake til Norge!). Det endte med at vi begge kjøpte noe det er dårlig tilgang på i Ghana: blond hårfarge til Taylor (se bilde, haha) og truser til meg.
På vei ut fra kjøpesenteret møtte vi en canadier (eh!), som forklarte oss veien til et marked i nærheten. Vi tuslet dit, og kjøpte oss to matchende smykker, en brus hver og pose-vann som smakte kunstig drue (Smakte sånn som godteri som liksom skal smake drue smaker. Sært.). Jeg skal aldri mer klage over dårlig vann i Ghana! Derfra gikk vi ned til lagunen, og havnet midt oppi et møbelsnekkeri-område. Så trasket vi mot le Plateau, som er kjent som Abidjans ”skyline”. Det ser rett og slett ut som mini-Manhattan når man kjører mot det:
Le Plateau
Taylor ved lagunen
Taxikjøring er intenst i Abidjan; du begynner å prate med en sjåfør, og plutselig er du omringet av en ti-tolv stykker som vil at du skal bli med dem i stedet. En av disse pratet engelsk, og siden vi ikke hadde en adresse vi skulle til, men et ønske om en fin cafe med utsikt over lagunen, så falt valget vårt på ham. Det viste seg at han ikke hadde en autorisert taxi, men han drakk te, så da var det greit (Min teori om at folk som drikker te som oftest er bra mennesker har enda ikke slått feil!). Han tok oss til Café de Rome, et fantastisk kompleks bestående av bar, resstaurant og casino, og en gang i nærmere fremtid, hotell. Vi satte oss ned i baren med hver sin cappuccino, og etter å ha vært så søte som vi bare kunne, fikk vi bestilt to sandwicher, selv om restauranten var stengt så tidlig på dagen. ”Sandwichene” kom: to heftige baguetter fylt med biffstrimler, ost og masse grønnsaker. Nam! Da koppene og tallerkenene var tomme og magene fulle gikk vi inn i casinodelen, og Michelle Yvonne Scott gamblet for første gang i hele sitt liv. Brukte hele åtte kroner, haha! Vi spilte på ulike maskiner, vant litt og brukte alt sammen opp igjen, før vi gikk inn til den ordentlige gamblinga. Her ble vi fort venner med de som spilte rulett, og de lot oss spille med noen av sjetongene deres etter at vi "tipset" dem om hvilket tall de skulle velge og faktisk hadde rett to ganger på rad:) Vannvittig hvor mye penger folk spiller bort på det der! Det kostet 50.000 cifa å kjøpe seg inn, noe som tilsvarer ca 600, og de spilte vel bort en tilsvarende sum hver omgang. Jeg kommer aldri til å skjønne meg på det der.
(Jeg tror de to mennene som sitter på bordet fremfor meg ser på porno. Det hører i alle fall sånn ut på lydene som kommer fra dataen. Det er jo også noe man kan bruke tida på når man sitter på restaurant. I tillegg til dette er jeg omgitt av røykere, fordi det eneste bordet i nærheten av en stikkontakt var i røykeavdelingen. Jeg har så og si ikke vært i nærheten av røykere de to siste månedene, og merker at hodet mitt protesterer. Folk røyker ikke i Ghana, med mindre de har vært mye utenlands eller er prostituerte (faktisk). Det liker jeg godt.)
Etter Café de Rome dro vi tilbake til Pavans leilighet før vi dro ut og spiste sushi. Jeg og Taylor spleiset på en flaske vin til oss fire, som takk for at vi fikk bo der. Etter et herlig måltid dro vi til en liten kafé som serverte ordentlig italiensk iskrem. Jeg og Taylor har utrolig lik smak og tenker veldig likt, noe som fører til at vi deler mat, klær, verdier og syn på hva som er meningen med livet. Fører til mange gode måltider og samtaler! Vi kunne ikke vært mer like om vi hadde vært søsken. Hun er min "African Sistah":) Er blitt ordentlig glad i jenta, hadde en kjempefin tur med henne til tross for det som skjedde.
Søndag dro vi ned til byen igjen før vi bestemte oss for å slå på stortromma, og kjøpe inn mat og drikke til en heftig lunsj. Dette er hvordan vi så for oss at resten av oppholdet vårt skulle se ut:
- Lunsj i parken rundt Cathédrale Saint-Paul, med utsikt over lagunen. Lunsjen besto av baguette, ost, druer, pai med chevre og spinat, pærepai og "chocolate fudge"-kake, samt en herlig flaske rødvin, fulgt av fine samtaler, mye latter og filosofering.
- Middag sammen med Pavan og Kirsti.
- Buss hjem neste morgen (mandag).
Ingrediensene til lunsjen ble kjøpt inn, til dels med hjelp fra en gjeng svært hyggelige ivorianere som viste oss veien til et fantastisk billig supermarked. Derfra tok vi taxi til katedralen, tok et par bilder av den, og tuslet rundt i parken før vi fant det perfekte stedet å lunsje på.
Cathédrale Saint-Paul
Her satt vi og skuet utover lagunen.
Vi la sjalet mitt på gresset og satte oss ned, brøt av en bit baguett og nøyt utsikta mens vi smattet fornøyd. Vi var akkurat i ferd med å åpne vinflaska da noen dulter borti meg. Jeg snur meg rundt, og ser to gutter i tjueårene løpe bortover - med veska mi. Jeg og Taylor hopper opp og løper etter guttene, ned en kjempelang trapp med veldig små trinn, type "disse-trinnene-er-alt-for-små-og-nå-kommer-føttene-mine-til-å-stokke-seg-snart-og-da-faller-jeg". Det var akkurat det som skjedde med Taylor. Plutselig trynte hun, men jeg forsatte å løpe etter (Vi har ledd litt av akkurat dette i etterkant. Michelle som tripper forbanna forbi og roper "Sorry!"). I det jeg når bunnen av trappa hopper guttene over en av portene i den høye muren som onringer hele parken. Denne porten var vel omtrent to og en halv meter høy, og selv om jeg har klart å vokse forbi mamma og runde 160 cm, så skjønte til og med jeg at dette ikke kom til å gå. Så da brølte jeg litt i stedet. Plutselig kommer en av guttene tilbake med veska mi, og jeg skjønner ingenting, før jeg ser oppi den og innser at pengebok, mobil og pass er borte.
Taylors pengebok forsvant før vi dro, så jeg la ut for henne denne helga. Alle kontanter og bankkort var altså i min pengebok. Hennes telefon virket ikke i Côte d'Ivoire, men jeg hadde tatt med det norske simkortet mitt, sånn at vi i det minste hadde én telefon som fungerte. Inntil nå. Og passet... sier seg selv at det var ganske kritisk å miste det også, spesielt i en by med så mange sikkerhetskontroller der ID-en din er det viktigste du har. Heldigvis har jeg arvet mamma på flere områder enn den tiltrekningskraften vi har på folk som ikke er "helt på stasjon", og evnen til å bli iskald rolig og fokusert i krisesituasjoner er en av dem. Som Taylor sier: "there's no reason to flip shit". Så jeg bare tenkte på hva jeg måtte gjøre nå, først og fremst få tak i en telefon og få mamma til å sperre visakort og mastercard, og simkortet, anmelde det hele, og få tak i nytt pass og visum sånn at jeg kom meg hjem til Ghana. Jeg trasker tilbake opp trappa, og blir møtt av dette synet:
Dakar!
Og her er trappa. Intenst. Gjerdet er vel to og en halv meter.
Stakkars Taylor har altså klart å skade den venstre ankelen sin skikkelig da hun falt, og den høyre er skikkelig forslått. I mangel på smertestillende har hun åpnet vinflaska og har allerede konsumert halvparten av innholdet. Det er tydelig at hun ikke kan gå noe sted selv, så jeg løper rundt parken på jakt etter en vakt eller en eller annen som kan hjelpe oss. Etter noen minutter møter jeg på to vakter, og får forklart hva som har skjedd på en noe snublete fransk. Den ene vakta blir med meg ned og leter etter guttene i noen minutter, før han kommer tilbake uten resultat. Han tar Taylor på ryggen og vi går opp til hovedporten, der vi av alle ting møter på presten som jobber i katedralen. Han kan heldigvis engelsk, og hjelper oss mer enn gjerne. Jeg er ham evig takknemlig, og selv om han påstår at han bare gjorde sin plikt som en kirkens mann, så er det da et personlig valg å hjelpe andre. Presten tar oss med til politistasjonen, og fungerer delvis som tolk for meg og politibetjentene. Vi får til slutt alle detaljer ned på papir og får anmeldt forholdet, mens Taylor, som nå har nådd bunnen av vinflaska, fant det for godt å sette seg på trappa utenfor i regnet som plutselig kom høljende ned som det bare gjør i tropisk klima, for å kjøle ned foten. Det mentale bildet av henne, dryppende våt, med vinflaska i den ene handa, får meg fortsatt til å humre litt. Hun tok såklart kontakt med tilfeldig forbipasserende og forklarte høylydt på forferdelig fransk hva som skjedde. Enkelte mennesker blir bedre på fremmedspråk med promille, Taylor er ikke en av de!
Etter politistasjonen tok presten oss med tilbake til katedralen, og kjøkkenet der, hvor han fisket opp en frosen sachet (pose-vann) fra fryseboksen, til foten til Taylor. Etter det dro vi til kontoret hans, hvor jeg endelig fikk ringe til mamma og sperre kortene mine. Kan tenke meg noen som fikk litt sjokk i andre enden, da de svarer på innkommende anrop fra ukjent, utenlandsk nummer, og hører følgende: "Hei mamma, æ har blitt rana, æ har det bra, men kan du ringe Postbanken og Telenor og sperre kortan og telefonen min?" Fikk forklart hva som hadde skjedd, og mamma forsikra meg om at hun skulle gjøre det så snart hun la på. Da kom tårene. Nå visste jeg at alt som kunne gjøres, var gjort, og hørte i tillegg stemmen til mamma. Jeg hadde gjort mye for å være hjemme i sofakroken i Alta der og da! Etter å ha tørket tårene kom latterkrampen, da jeg så det fantastisk absurde og komiske i hele situasjonen. Her sitter jeg, lille Michelle fra Norge, på kontoret til presten på den mest berømte katedralen på Elfenbenkysten, mens venninna mi ligger full og jævlig i baksetet i prestens bil med en mulig brukket ankel! Haha!
Etter dette kjørte presten oss hele veien hjem til Pavan. Jeg har fått all kontaktinformasjonen hans, skal sende ham en mail så snart det lar seg gjøre. Jeg er ikke kjent for å være videre religiøs av meg, så det spørs hvor mye det faktisk var verdt, men idet jeg gikk ut av bilen takket jeg presten og velsignet ham ("Bless you."), og mente det virkelig. For et fantastisk menneske. Nå måtte vi forklare hele greia til Kirsti og Pavan, før de gikk ut for å spise middag. Jeg og Taylor ble igjen - jeg kunne ikke gå noe sted uten ID, og Taylor kunne ikke gå noe sted på grunn av kombinasjonen ødelagt fot + høy promille. Som om ikke de to er ille nok hver for seg. Jeg fikk i det minste bruke dataen til Kirsti, fikk kontaktet forsikringsselskapet og sendt mail til diverse sperretjenester til de andre kortene mine. Jeg fikk også skypet med mamma og prata ordentlig om det som hadde skjedd, noe som føltes godt. Kirsti ga meg kontonummeret hennes, sånn at mamma kunne overføre penger dit, sånn at Kirsti kunne ta ut til meg. Mens Taylor sov på sofaen planla jeg mandagen; jeg måtte tilbake til politistasjonen og fylle ut politirapporten, jeg måtte til den norske ambassaden og få nytt pass, og på en eller annen måte få meg nytt ghanesisk visum. Jeg fikk tak i krisenummeret til ambassaden og ringte dit, fikk snakka med ei dame som ba meg komme innom dagen etter, da jeg hadde forsikret henne om at vi klarte oss foreløpig, vi hadde mat og tak over hodet. Kirsti og Pavan kom tilbake, og jeg og Taylor spiste et merkelig måltid bestående av litt vietnamesisk take-away og litt av lunsjen vår.
Mandag morgen sto vi tidlig opp, vi skulle være på politistasjonen klokken åtte. Der ble vi i fire timer. Så lang tid tar det nemlig å fylle ut en én side lang rapport. Betjentene var i det minste ordentlig snille og kom med is og mentholatum til Taylors fot. Vi hadde ikke spist frokost, men hadde med oss kakene vi hadde kjøpt dagen før. Til opplysning: chocolate fudge cake smelter i varmt vær!
Godt var det likevel:p
Da rapporten endelig var oss ihende, dro vi videre til den norske ambassaden, og ble der ikke mindre enn seks timer! Det tar tid å utstede nødpass. I tillegg koster det penger, penger som vi egentlig ikke hadde. Vi hadde penger nok til mat og bussbilletten hjem, men ikke mer enn det. Heldigvis fikk jeg tak i pappa, og fikk ham til å ordne en Western Union overføring til meg. I mellomtiden dro Taylor til den amerikanske ambassaden og fikk krykker og støttebandasjer, noe som var til stor hjelp.
Sliten Taylor med nye støttebandasjer og krykker på den norske ambassaden.
Det ble etterhvert klart at vi måtte bli til dagen etter for å få meg et nytt visum, da den Ghanesiske ambassaden allerede var stengt da vi var ferdig på den norske ambassaden (som egentlig stengte to timer før vi var ferdige der, men Mona som jobber der jobbet overtid for vår skyld). Vi hadde håpet at i det minste én av ambassadene kunne bistå når det gjaldt overnatting, men det eneste den norske ambassaden kunne gjøre var å anbefale et hotell og gjøre en reservasjon. På dette tidspunktet var vi så slitne at vi bestemte oss for å bare ta det vi fikk, så vi satte kursen for Residence Bertille. Dette viste seg å være et fint leilighetshotell, og Taylor fikk endelig en sofa hun kunne legge seg ned på, vi fikk en tv som vi stirret tomt på for å tømme hodet, jeg tok meg en varm dusj og Taylor tok seg et bad. Herlig.
Sweetie! <3
Rommet kostet mye mer enn det vi noensinne ville ha brukt, selv etter at ambassade-rabatten var trukket fra (ganske kult egentlig, på kvitteringen ser det ut som om jeg jobber på den norske ambassaden:p ), men det var så fantastisk å få et stille sted å slappe av på at vi ikke brydde oss, vi unnet oss til og med room service til middag. Jeg fikk tatt en liten telefon til mamma og forklart ståa, og så krøyp vi i seng ganske tidlig.
Neste dag sto vi tidlig opp og spiste frokost, før jeg bega meg ut på jakt etter nye kontor. Først gikk jeg innom det første Western Union kontoret jeg fant, men det viste seg at jeg ikke hadde den koden jeg trengte for å få pengene fra pappa. Ikke kunne jeg låne telefon der heller, så jeg krysset fingrene for at den ghanesiske ambassaden kunne være litt mer behjelpelige der. Etter flere veianvisninger og flere bomturer fant jeg endelig fram til ambassaden, og fikk forklart situasjonen til damen i resepsjonen. Her var det derimot ikke noen hjelp å hente, nytt visum måtte kjøpes når jeg hadde nytt pass, fyll ut disse skjemaene og still deg i kø. Om jeg hadde klart å la være å være fortvilt før, så ble jeg det nå. Jeg visste at selv med pappas pengeoverføring så ville det bli knapt med penger dersom jeg måtte kjøpe meg nytt visum, og jeg fryktet at dette kunne ta såpass lang tid at vi ikke nådde ettermiddagsbussen, noe som innabar at vi måtte bli enda en natt på hotell, og det hadde vi i hvertfall ikke råd til. Jeg spurte om det ikke var noen andre jeg kunne snakke med, men rådgiveren var i et møte, så jeg måtte pent sette meg ned og vente. Jeg fylte ut skjemaer og ventet. I fire timer. Folk kom og gikk, men ingen rådgiver.
Til slutt kom tårene, og like etterpå en meget hyggelig mann. Denne herremannen, ved navn Bennett, har ingen verdens ting med visum å gjøre, men er det noe ghanesiske menn liker, så er det å hjelpe (hvite) kvinner i nød. Etter å ha forklart situasjonen satte han kontoret sitt, med telefon og det hele, til min disposisjon. Klokka var nå blitt så mye at det var klart at vi måtte bli der til dagen etter, så jeg ringte pappa og fikk koden jeg manglet, samt forsikret ham om at det gikk bra, pluss at jeg ringte mamma og fikk henne og Stig til å gjøre det samme; overføre penger via Western Union.
Kjære mamma, pappa og Stig: TUSEN TAKK. Dette hadde aldri gått uten dere.
I tillegg til å låne meg telefonen sin og gi meg en flaske vann, så fikset Bennett det sånn at jeg fikk visumet mitt samme dag, i stedet for dagen etter, som er vanlig prosedyre. Han løp fra kontor til kontor og fikk alle til å prioritere meg, sånn at jeg fikk passet, den eneste ID-en jeg hadde, før bankene stengte klokken tre. Da jeg hadde pass og visum, kjørte han meg til nærmeste bank, slik at jeg fikk ordnet med pengeoverføringene.
Da dette var i orden var tiden inne for å fokusere på Taylor, som ikke visste noen ting, stakkar. Hun skulle egentlig dra på tur nordover til Mole blant annet, denne tirsdagen, men det ble det så klart ikke noe av. Hun var nødt til å sjekke ut av rommet klokken tolv, og jeg ante ikke hvordan det hadde gått med henne. Derimot visste jeg at hun ikke hadde penger, og at hun sannsynligvis ikke hadde spist eller drukket noe. Jeg stoppet derfor innom en liten kafé på tur tilbake til hotellet, og kjøpte baguette, pai og kaffeis til oss (yndlingsissmaken til oss begge, så klart). Tilbake på hotellet fikk jeg snakke med bestyrerinnen (et forferdelig gammeldags ord!), og forklarte saken. Hun lot oss bli en natt til, i et leilighetsrom, for prisen av det billgste rommet, med ambassaderabatt. Har møtt utrolig mange snille mennesker på denne turen, tross alt!
Ettermiddagen ble tilbrakt ved bassenget - endelig fikk Taylor rørt ordentlig på seg, vannet tok mye av presset fra foten hennes. Etter dukkerten dro jeg på supermarkedet og handlet middag og mat til turen tilbake til Ghana dagen etterpå. Jeg disket opp med suppe, baguette, ost, oliven, te og frisk frukt, og Taylor mente jeg kom til å bli en god mor:p
Tidlig onsdags morgen gjorde vi oss endelig klar for å dra tilbake til Ghana, bussen skulle gå klokken åtte, men kom seg selvfølgelig ikke på veien før 09:30.
To slitne jenter, fornøyde med å endelig være på tur hjem.
Hurra!
Tilbake på ISH hjalp jeg Taylor til rommet hennes, pakket ut tingene mine og tok en dusj, før det bar til sykehuset. Der ble vi fra klokken fire på morgenen, til halv elleve, da røntgenmannen ikke var på plass før klokken åtte... Taylors fot var heldigvis ikke brukket, bare grundig forstuet, og hun fikk en ordentlig støttebandasje og tabletter. På vei tilbake til Campus fikk jeg kjøpt meg en ny mobil, en liten LG til under 200 kroner, men jeg kan ringe, sende melding, og til og med spille sudoku på den, så jeg er fornøyd! Utrolig deilig å være tilgjengelig igjen, merkelig hvor avhengig man blir av de små sakene!
Resten av torsdagen ble brukt til å sende mail og slikt, og treffe blant annet Allie, Amy og Jenna, som hadde vært ganske bekymret. Jeg hadde i det minste vett nok til å si ifra om at jeg kom til å bli forsinka hjem, og se så søte de er (dersom du klarer å lese det, shitty kvalitet...):
I går sov jeg store deler av dagen, hadde litt dårlig samvittighet for det, men innså at jeg er fryktelig sliten etter det som har skjedd. Er ufattelig glad for å være tilbake, gleder meg til alle formatliteter går i orden! Taylor har det fint, selv om det er utrolig kjipt for henne å måtte holde seg i ro i én måned. Jenta tar både dansetimer og spiller volleyball. Men vi klarer oss, og har det bra, og det er det som teller. Er glad for at jeg ikke var alene når dette skjedde! Og glad for at den jeg hadde med meg var Taylor (Det betyr ikke at jeg er glad for at det var hun som ødela foten sin!)
I går fikk jeg også bursdagsgave fra Unn-Irén og Celine, en kjempefin oppmuntring etter det som har skjedd:) Fikk smykkesett, en... øh... "fin" bok (Har du lest i den Unn-Irén?? Jeg skal maile deg noen sitater. Lurer på om noen faktisk tar den boka seriøst! :p ), eos lepsyl og masse norskt godteri. Har jo kommet masse nytt, fancy godteri jo!!! Fikk faktisk litt vondt i hodet etter å ha spist godteri, kroppen er tydeligvis ikke vant til sånt lengre. Men du Unn-Irén... Jeg sa jo til deg at du kunne vente med å sende ned de Kinder Maxi sjokoladene. Fordi de kom til å smelte. Men det gikk bra. Jeg spiste de bare litt sånn som man spiser den ekle Donald-isen de hadde i kantina på videregående for noen år siden:
Nam...
Veldig apetittelig! Nå skal jeg først og fremst nyte besøkene mine, den 31. kommer mamma og Stig. Gleder meg til å være den lille jenta til noen igjen, og kunne slippe å ta ansvar:p Har vært mye av det i det siste!
Nuh! derimot, drar jeg til flyplassen for å hente Marte! :D
No comments:
Post a Comment