Retur

Nå har jeg ordna med billett tilbake.
Onsdag 19. mai klokken 22:45 forlater jeg Ghana.
Torsdag 20. mai klokken 11:00 er jeg tilbake i Norge.
15:50 går turen videre til Alta, og 17:45 er jeg der. Hjemme.
Det er så rart å tenke på. Den dagen som var så langt unna (og som egentlig var 14. juni), er her snart.

Men jeg gleder meg. Veldig faktisk.
Jeg skal sitte hjemme i sofakroken med te og mamma og Stig og vovv.
To dager senere er det kalas når vi skal feire at mamma fyller 50. Jeg gleder meg til bordpynting, matlaging, organisering og fest.
Jeg har begynt å planlegge allerede. For når dattera først skal være med, da skal hun jaggu være med på planlegginga også!
Sanger og taler skal skrives, musikk skal ønskes, gaver skal organiseres og det er et herlig styr.
Og mammaen min fortjener alt sammen.

Sånn ellers så har jeg hatt min første eksamen i dag, og det gikk greit, som forventet egentlig. Jeg anser meg herved som rimelig ferdig med "islamsk tro og praksis". Men får sikkert bruk for det en gang.
Nå er det bare å gå igang med pugging til neste eksamen, de to  neste faktisk, for de er jo så klart på samme dag. Det må til.

Jeg lover forresten å blogge om besøkene jeg hadde her snart. Jeg har ingen unnskyldning. Jeg er lat.

Ghaneseres innblandings-/bry-seg-gen

"Unnskyld meg. Du hoster."
Jotakk, jeg merka vel egentlig det før du kommenterte det...

"Du sover ikke tungt nok, du må ta sovepiller sånn at du blir frisk!"
Kjære samboer, du er gulle god, men det at du står opp klokka fem på morgenen, vasker gulv og klær og slamrer med dører, fører faktisk til at jeg ikke sover sånn kjempetungt. Derfor våknet jeg når du sa "MICHELLE!!!" Jeg trenger ikke sovepiller, jeg trenger eget rom.

"Du er ikke bedre. Du må til lege."
Ja, jeg hoster fortsatt, men jeg er ikke tett i hele luftsystemet lenger. Ser du det kanskje? Hæ?

"Har du blod i snørret når du snyter deg? Da snyter du for hardt! Da kan sykdommen videreutvikle seg."
Ok. For det første: Nei, jeg har ikke det. For det andre: Jeg blåser faktisk så hardt jeg bare vil. Ut med snørra! Min nese.

"Har du hørt om svineinfluensa?? Vi har det i Ghana."
Øh. JA. Jeg har faktisk vaksinert meg. Jeg har også både hørt om, og hatt, vanlig influensa, og klarer å kjenne igjen symptomene. Tenk.

..................................................................................

Det er jo faen meg jeg som er syk!
Jeg har vært syk før, jeg skjønner hva som bør gjøres når.

Så takk for omtanken, men nei takk.

Antisutreblogg

Jeg føler meg så utrolig mye bedre!

Er fortsatt litt slapp og hoster en del, men føler meg mye mer opplagt. Var på apoteket nå og fikk påfyll på hostesaft og influensatablett, og tror du jammen ikke farmasøyten ga meg antibiotika også? Jeg som tenkte at huff, nå må jeg finne meg et sykehus med bra Øre, nese og hals-avdeling, og sitte der og vente i timesvis på at en lege skal fortelle meg at jeg har vondt i halsen og trenger antibiotika. Sånn sett er systemet i Norge litt tungvindt, men av gode grunner.

Nå sitter jeg på Rhapsody's og skal lese til eksamen frem til i ettermiddag, da kommer Morten, Stine og Hilde (tre av de nordlendingene vi traff på Busua) hit og så skal vi spise middag sammen. Blir koselig!

Såo lång!

Sutreblogg

Jeg er syk. Jeg hoster så snørr og tårer renner. Og jeg er fri for hostesaft. På en søndag da alt er stengt. Herlig timing.
Det kjennes ut som om jeg har bomullsdotter i ørene, og muligens en begynnende ørebetennelse.
Hodet dunker.
Resten av kroppen er slapp.
Og jeg skal egentlig lese til eksamen. Men jeg orker ikke.


Andre ting som har skjedd i dag mens jeg har vært pjusk og har prøvd å gjøre noe konstruktivt:

1. En eller annen fyr kommer inn på rommet vårt, og begynner å preke og be og ta oss i hendene og spørre og synge og styre. Det hjalp ikke å ta på hodetelefoner og stirre konsentrert på dataskjermen.
2. Samboeren min og kjæresten hennes fant ut at det var en god ide å ta opp de tingene i forholdet sitt de ikke var fornøyd med, også dette inne på rommet vårt. Og hun er ikke kjent for å være stille av seg. De ville såklart også ha min mening om det hele.
3. Tre av samboerens venninner kommer inn og har verdens mest høylydte fnise-sladre-møte.

I sted ringte jeg mamma. Vi snakka en halvtime og brukte sinnsykt mye penger, men det brydde vi oss ikke om. Noen ganger så må man bare snakke litt. Særlig når det er lenge siden sist. Og særlig når man er syk og skulle ønske man var hjemme og kunne ligge inntulla i pledd på sofaen mens mamma kommer med te og god mat. Jeg savner mammaen min!

UG vs. UiT

Dette er vel egentlig en ganske urettferdig sammenligning av flere årsaker. Universitetet i Ghana befinner seg i et såkalt utviklingsland, det har fire ganger så mange studenter som Universitetet i Tromsø og utdanningskulturen i de to landene/verdensdelene er svært forskjellig. Likevel er det enkelte ulikheter som ikke er så selvsagte, og små ting jeg kommer til å savne/savner ved begge institusjonene.

Derfor har jeg laget en liten liste (sjokk...):

Ting UG har på campus og som UiT gjerne kunne hatt:
Bank(er)
Postkontor
Marked med blant annet frukt, grønnsaker, middagsretter, piratkopierte filmer og hårspenner
En ape
Mangotrær
Et høyt tårn som ikke har noen funksjon bortsett fra at det ser fancy ut og man kan klatre opp inni det
Restauranter og barer

Ting UiT har og som gjerne kunne vært på UG:

(ikke nødvendigvis fordi UG trenger det, mest fordi jeg savner det)
Et funksjonelt bibliotek

Ordentlige kantiner med ordentlig mat og drikke

Vennene mine

Ordentlig utstyrte klasserom med behagelig temperatur og gode stoler

Bodega-vafler

Vaskedamer som kjører rundt på små, gule biler

Influensa-remedier

• Kleenex, helst med balsam (for tiden dårlig afrikansk etterligning uten balsam, men med kule tegninger på pakken)
• Nesespray (for tiden Otrivin, egenhendig importert fra Norge for drøye tre måneder siden)
• Halspastiller (for tiden blå Strepsils) 
• Hostesaft, helst med morfin sånn at man får sove (for tiden Benylin, en tyktflytende gugge som visstnok skal smake bringebær, uten morfin)
• Smertestillende tabletter som fjerner hevelse og åpner luftveiene (for tiden Sinutab)
• Godt lesestoff  (for tiden "Wicked" av Gregory Maguire)
• Bra tv-serie (for tiden "Six Feet Under")

Men det beste man kan ha er en fin sak som sender melding og ringer og lurer på hvordan det går og er bekymra og bryr seg og tuller og får en i godt humør. Det er for tiden Dave. Hjertesmil.

Man blir frisk mye fortere når man har en sånn.
Det føles i alle fall slik.

Avklimatisering

Når det regner i Ghana, synker temperaturen. Gjerne med 5-10 grader, særlig om natta. Det innebærer at vi nå har 24 grader ute, og jeg synes det er i kjøligste laget.
Jeg har tatt på meg langermet trøye og bukse, sånn at jeg ikke skal fryse i natt.

Herregud, jeg kommer ikke til å overleve maiværet når jeg kommer hjem til Alta.

Mamma: Ta med boblebukse og polvotter på flyplassen.

Taylor

I love you girl!

Hurra!

for min kjære stemor Sølvi, som hadde bursdag 18. april, og for Børge, som fylte 40 år i går! Dæven, nu e du gammel! :p

Håper dere koste dere ordentlig:)

Kan jeg få en ny hals nå?

Nå er første ”pugge-uke” i gang. Jeg sitter på Rhapsody’s og nyter gratis internett, air condition og en liten salat til lunsj. Planen var egentlig å lese, men jeg har siden sist klart å bli syk, og det er ikke å anbefale. Jeg har nå et stykk sår hals, en rennende nese, en heidundrende hodepine, en stadig tilbakevendende kvalme, samt opparbeidet meg en ømfintlighet for lys og høye lyder.  Det eneste som er behagelig nå, er å ligge i senga mi med øynene lukket, men så har jeg såklart en rygg som ikke liker å ligge så lenge. Hurra. Jeg har vært på apoteket og fått diverse remedier, så det ordner seg vel. Skal kjøpe meg fersk ingefær og honning også, og lage meg te når jeg kommer hjem. Så her sitter jeg og drikker te med solbriller på. Inne.
Nå er det bare én måned og én dag til jeg skal hjem. Jeg gru-gleder meg. Det blir nok fint. Jeg har da savnet før, og overlevd.

Ting jeg skal gjøre når jeg kommer hjem:
• Legge meg i lyngen på Ingøy sammen med hundene og høre på måkene og havet.
• Shoppe nye klær i ordentlige klesbutikker.
• Se på tv.
• Ta varme dusjer.
• Bruke oppvaskmaskin.
• Lage mat! Gjerne med bruk av steikeovn.
• Skravle masse i telefonen med mamma, helt gratis. Selv om vi er i samme by.
• Ringe masse til alle andre, uten at det koster meg og dem skikkelig masse penger.
• Nyte vissheten om at vi har bra og pålitelig internett hjemme.
• Drikke masse te, ikke fra tepose.
• Drikke presskannekaffe.
• Drikke mammas kaffe med et hint av sjokolade.
• Spise (meg god og rund på) mammas hjemmelagede mat.
• Betale med kort i butikker.
• Lese aviser og blader.
• Ikke bekymre meg for om jeg trenger å ta på solkrem når jeg står opp og ser an været.
• Lage meg ordentlige kaffedrikker på Barila.
• Generelt henge mye på Barila.
• Spise på Alfa.
• Bli kjempesulten mens jeg er på jobb på Barila fordi en eller annen kunde har bestilt noe mat som luktet skikkelig godt, og så ringe opp til Fellini og be de komme ned med noe godt.
• Grille ute i hagen.
• Vaske opp med Zalo og oppvaskbørste.
• Støvsuge.
• Ikke behøve å vaske rød sand av føttene før jeg går og legger meg.
• Ikke behøve å skrubbe kroppen minst én gang om dagen for å få bort støvlaget.
• Drikke verdens beste vann fra springen.
• Gå tur med hundene.
• Spise kvelds!
• Ha muligheten til å høre mygga før den stikker.
• Sykle.
• Gå på tur i fjæra.
• Faktisk vite hvor man kan få tak i det meste.
• Ha på seg klær i flere lag, for eksempel cardigan over singlet, eller strømpebukse under skjørtet.
• Fryse! Og jeg gleder meg.
• Dra til Toften og bade med Stina.
• Farge håret (jeg er blond).
• Synge høyt hjemme, uten å bekymre seg for naboer, folk ute på gangen eller folk utenfor huset.
• Gå naken fra rommet til badet.
• Slippe å spraye maur daglig.
• Ha besøk når jeg vil, av hvem jeg vil. Jada mamma, du skal nok få et ord med i saken, poenget er at det ikke finnes noen regel som sier at besøket må dra hjem før tolv, eller portnere som kommer og hiver ut besøket dit dersom man glemmer klokka.

Og mye, mye mer. Denne lista kan oppdateres i det uendelige. Poenger er uansett at det skal bli fint å komme hjem. Jeg er ganske klar for det nå kjenner jeg. For all del, jeg kunne nok ha vært her enda et semester, om ikke et år, men når man først har satt en dato for når men skal reise, så er man på en måte forberedt på når det hele tar slutt.

Forresten, det tar jo ikke helt slutt. Jeg skal jo tilbake hit. Det er bare første kapittel i ”Michelle i Afrika” som er over. Og i slutten av mai blar jeg over til første side i det 21. kapittelet i sommer-boka. Det er alltid en bestselger.

Tingenes tilstand

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Jeg har nemlig gjort andre koselige ting i stedet, men nå er det skjerpings! I dagene som kommer lover jeg å legge ut bilder og et lite (vel, kjenner jeg meg selv rett blir det nok rimelig langt, men siden jeg skriver dette delvis som en liten dagbok for meg selv for å huske hva jeg har gjort her nede, så får dere bare bære over med meg) resyme av store og små hendelser i den tiden jeg har hatt besøk hjemmefra.

Dagen etter at Marte dro kom altså mamma og Stig. Det var nydelig fint å se de igjen, kjempedeilig å få lov til å bare være "mamma si lille tusta" litt, og bli tatt skikkelig vare på. Jeg har spist på restaurant hver dag, og sovet i svær seng i et rom med air condition! I tillegg har jeg drukket utallige tekopper med min mor, pratet om smått og stort, flirt mye, bada og body boardet med min kjære stefar og truffet en gjeng nordlendinger på ei strand i Ghana(!). Fine to ukene.

Det har vært ordentlig godt å få noen hjemmefra ned hit, både fra vennegjengen i Tromsø, og fra familien. I følge mamma klarer man nemlig aldri å helt skjønne hvordan det er her, før man opplever det selv. Det blir godt å ha noen som i det minste skjønner litt av hva man snakker om, når man skal hjem og fordøye dette halvåret.

Og nå ser det ut at jeg kommer hjem tidligere enn planlagt. Jeg har billett hjem 15. juni, og planen var å reise i en måned etter skoleslutt (15. mai). Nå har det seg imidlertid sånn at alle andre reiser hjem, og jeg ser jo at det å reise alene rundt i Vest-Afrika som ung, hvit jente er en dårlig idé. I tillegg blir det godt å ha litt tid hjemme før man farter videre til bryllup, pappa-besøk, jobb på jazzfestival med 50års-jubileum og så, etter litt pakking og planlegging; Frankrike. Japp, det ser ut til at jeg havner i Montpellier neste semester. Et halvår på den franske riviera blir sikkert ikke så ille. Og enda bedre blir det om Stina får til å hive seg med. Jeg savner Stinamin!
Uansett, jeg tror det blir fint å få litt pause fra alt før jeg hiver meg på neste ting. Og om mamma får det som hun vil, så er jeg hjemme til 22. mai, når vi skal feire 50årsdag. Jeg har jo en liten plan jeg har gått og tenkt på i flere år, og om jeg faktisk får det til vil jeg i alle fall være hjemme. Hvis ikke tar vi det når du fyller 60, mamma:)

Det blir deilig å komme hjem litt tidlig, men det blir ikke noe koselig å dra herfra. De fleste drar før meg uansett, men så er det denne ene som skal være her skikkelig lenge, helt til neste år og kanskje lenger. Men avskjeden kommer jo før eller seinere. Hjem skal jeg jo. Og om det er meningen, så sees man igjen. Såpass med tro på skjebnen tillater jeg meg selv å ha.

I morgen er siste dag med undervisning. Det har gått ufattelig fort. Vi har liksom ikke begynt før det hele er over. Nå venter litt reising og en hel del lesing, før første eksamen 29. april. Deretter venter to eksamener 2. mai, så en 5. mai, en 11. og til slutt en 15. mai. Sånn går det når man drar til et sted som bare har fag på fem studiepoeng. Da ender man opp med seks eksamener á 2,5 timer.
En fin (og fullstendig latterlig) ting med University of Ghana er i det minste at 65% tilsvarer A-. Nei, jeg tuller ikke. Så da kan det ikke være så vannvittig vanskelig å få ok karakterer, selv om man har vært litt slapp på lesinga hittil. Er flere fag jeg ikke bekymrer meg litt for engang, og to fag jeg gruer meg fryktelig til. Jeg er ikke ment til å studere statsvitenskap. Jeg kan ikke studere mennesker på en så tørr, statisk og virkelighetsfjern måte. Det skal bli godt å komme tilbake til antropologistudiet neste år! Jeg krysser fingrene og satser på at det går fint.

Mange benytter denne leseperioden på å reise, men jeg skal visst bare være her. Eventuelt reise litt, men bare innenfor landegrensene. Har ikke fått det nye norske passet mitt ennå, og visumet i nødpasset holdt på å gå ut, så jeg måtte en tur innom immigrasjonsmyndighetene for å fornye det. Der tok de passet mitt og ka meg beskjed om at det kan hentes 29. april, og da er jo eksamenstiden i full gang, og muligheten til å reise over. Da har jeg sikkert fått det ordentlige passet mitt også, men det får nå så være. Jeg har ikke tenkt å gå rundt her nede uten gyldig visum! Vil ha alt på det rene når det gjelder myndighetene her, og forsikringsselskapet hjemme. Hele denne ransepisoden blir nemlig dumpet i fanget på dem så snart jeg kommer hjem. Jeg har faktisk ingenting imot å bare være i Ghana resten av tiden. Jeg vet jeg skal tilbake til Vest-Afrika, og får muligheten til å reise rundt da, i tillegg til at det er enkelte her jeg ikke har noe lyst til å reise fra. Da utnytter man heller den altfor korte tiden man har igjen.

Nå er det sent, og jeg skal sove. I min egen seng, med takvifta surrende over meg. Men det går overraskende bra. Var ikke noe særlig å si hadet til mamma (vi to sip-lusan!) og Stig, men så hadde Dave ekstremt god timing, og kom hjem fra nesten fire uker ferie samme dag som de dro. Så da fikk man andre, fine ting å tenke på i stedet:)

God natt!

Forresten

La meg få tilføye at det var fint å ha Marte her.
Veldig fint faktisk.

Nå er jeg Marteløs. Men i morgen kommer mamma og Stig, og det kommer til å bli nydelig fint.
Jeg tror jeg har savna mammaen min mer enn noe annet.

Men det er jo ikke så rart,
når man har den fineste mammaen i hele verden.

Tromsøsavn

Nå har Marte nettopp dratt. Satt seg inn i en taxi som jeg fikk prutet ned til 6 cedi, og satt kursen mot flyplass, Norge, og etter en liten påskeferie; Tromsø. Det får meg til å savne Tromsø mer enn noen gang siden jeg kom hit.

Jeg savner det å gå på et lite universitet, jeg savner Bodega-vafler, jeg savner kantinedamene, jeg savner en meny som inneholder tacotorsk (ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg synes det er ekkelt, oppfinnsomt og fascinerende), jeg savner å sitte sammen med fine folk og le i kantina, jeg savner Storgata, torget, ja til og med trekkspillspillende mennesker og så sur vind som du bare finner i Tromsø.

Jeg savner hybelen min, med huseiere, huskatter og kjøkken fordelt på gang og trapp, jeg savner å sitte i sofaen og se på tv'en min, mens alt inkludert meg selv rister fordi Else Mari sentrifugerer klær. Jeg savner å vente på en alltid forsika buss om morgenen, mens frostrøyken siver ut av nesa. Jeg savner å bruke votter, sjal og lue, jeg savner å bruke vintersko og kåpa mi. Jeg savner den knasende lyden sne lager når det re ordentlig, ordentlig kaldt. Jeg savner å lage egne måltid og krype opp i sofaen og spise god mat med tente telys og fin musikk på i bakgrunnen. Jeg savner gitaren min. Jeg savner den litt deilige smerten som oppstår i fingertuppene når man ikke har spilt på en stund og plutselig bestemmer seg for at det er på tide med en liten enmannsjam.

Jeg savner Perspektivet Museum, med alle dets ansatte, jeg savner tidlige helgemorgener med god frokost før åpningsrunden, åpningsrunden, som tar meg opp gardintrapper, under gulvlister og inn i skjulte rom, knirkingen i taket av folk som ser på "Flytende russisk" i etasjen over, det å ønske folk velkommen med en tekopp i handen og et smil om munnen, og det å prøve å forklare at vi har utstillinger i tre etasjer til noen som bare kan ett språk i hele verden, og det hverken er skandinavisk, engelsk eller fransk.

Jeg savner Meieriet, Driv, Verdensteateret, Circa, Sånn, Blårock, Aunegården, Jordbærpikene og Solid.  Jeg savner å dra ut på byen å treffe mange kjentfolk. Jeg savner festene med de fine folkene. Jeg savner Marte, Silje, Sara, Paal, Ida, Andreas, Audun, Markus, Anders, Elin, Kai Arne, (S)Mats, Jon Iver og mange, mange andre som jeg ikke kommer på i farta (klager kan legges inn i kommentarfeltet).

Jeg savner å dra på besøk til Unn-Irén og Celine, og lage middag til oss tre. Jeg savner å leke med den nydeligste guddatra i hele verden, savner å se henne strekke hendene sine mot meg når hun ser meg, savner smilet og latteren hennes, savner alt. Jeg savner Unn-Irén, savner å ha ei som kjenner meg bedre enn de fleste så nærme, savner å ha noen som skjønner uten at noe trenger å bli sagt. Savner klemmene dine, samtalene våre, den ufattelig dårlige, men fantastiske humoren vår, jeg savner deg! (Og Leif-Åge.)

~~~

Likevel savner jeg det ikke nok. Jeg vil jo fortsatt være her. Selv om det er trist å tenke på at alt dette koser seg sammen i Tromsø uten meg. Jeg vil så gjerne være en del av det. Men jeg kommer tilbake! I januar er jeg der. Kanskje allerede en liten tur i sommer. Vi får se. Hovedpoenget er at det er ok å savne ting som man skal tilbake til. Nå skal jeg bare være obruni i et par måneder til, og så bruke et halvår på å bli skikkelig dritgod i fransk. Så er det tid for sne, nordlys, riesling, blå busser, mini-feltarbeid, Utropia og grønne pappkopper med kaffe. Jeg gleder meg. Veldig.

Så dere har med å holde dere i Tromsø!
(Godt begrunnede unntak godkjennes. Bare ikke gjør dere altfor utilgjengelig. Jeg savner dere.)

Et lite stykke Norge

Nå er Marte her. Og det er fint. Jeg har fått en liten bit av Norge ned til Ghana. Litt merkelig først, men nå er det bare kos. Merkelig fordi det ikke passer. Som om noen kommer med en puslespillbrikke med bilde av en fisk, mens jeg holder på å legge et puslespill med gårdsmotiv. Eller no.

Marte kom med goderi og leverpostei og Dagbladet, og jeg har koset meg med alt. Men har gjømt litt, til seinere.

Jeg liker å høre Martes tanker om Ghana. Jeg har hatt noen av de samme selv, for lenge siden, og noen ganger gjør hun meg oppmerksom på ting jeg ikke visste var merkelige. Selv om mesteparten av Ghana er merkelig for en liten nordmann.

Det aller beste er de typiske Marte-kommentarene. Jeg hadde savna de, fordi jeg savna Marte. Det jeg ikke visste at jeg hadde savna, var Marte som kommenterer Ghana (les: Marte slakter Ghana. Hadde jeg kunnet, hadde jeg laget bok.).  Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en ivrig kommentator-Marte på en liten skjerm i sidesynet under hele oppholdet mitt. Det hadde vært fint det.
Martes øvrige inntrykk av Ghana kan dere lese her.


I morgen skal vi på tur. Vi skal være historieinteresserte, surfere og botanikerspirer på en langhelg.
Jeg gleder meg.

En intens uke

...er heldigvis snart over. Akkurat nå sitter jeg på Rhapsody's på kjøpesenteret (den fine restauranten) og nyter air condition, internett og en kanne te, noe det er stor mangel på hjemme for tiden, da strømmen gikk i går kveld. Men over til det jeg vet mange venter på å få høre om, nemlig min og Taylor sin tur til Côte d'Ivorire.

............................................................................................................................................................................

Denne historien begynner egentlig ganske nøyaktig fire timer etter forrige blogginnlegg. Idet jeg står på hodet i ryggsekken og prøver å finne ut hva jeg skal ta med meg, får jeg en melding av Taylor som lød omtrent som dette: ”Hey dude, don’t freak out, but I think I have a fever. Don’t worry, I’m still in!”. Så når klokken var to møttes vi nede utenfor ISH, og gikk til hovedporten sammen. En taxi tok oss til STC busstasjon, der transportmiddelet vårt de neste tolv timene sto klar og ventet på oss. Det ble raskt klart at Taylor hadde ordentlig feber, hun var varm og kald om hverandre, og sov store deler av turen. Bussen forlot Accra én time forsinket, noe som er ganske bra til være Ghana.

To jenter på tur:)

Da vi kom frem til Takoradi var det tydelig at Taylor ikke bare hadde feber, hun hadde i tillegg alle andre symptomer på… malaria. Heldigvis var det et apotek rett i nærheten av busstasjonen, så vi fikk kjøpt malariamedisin og smertestillende/febernedsettende.
I Takoradi kommer en jente bort til meg og begynner å snakke. Denne samtalen fortsetter resten av turen hver gang vi stopper. Min kjære mor har ofte vært litt oppgitt over hennes evne til å tiltrekke seg vilt fremmede mennesker som føler at May Scott er en person man kan betro seg til. Denne evnen later til å være arvelig... Vi fikk aldri med oss hva hun het, men i etterkant har hun gått under kallenavnet Miss Miserable. Miss miserable er en tynn, lutrygget liten sak, som stirrer på deg uten å smile. Ikke engang mitt beste smil fikk frem noe som kunne minne om en rykning i munnvika. Festlig dame med andre ord.  Historien hennes i kortversjon er som følgende: Miss Miserable er 36 år, og bor fortsatt sammen med sin mor, som nekter henne å ta høyere utdanning, flytte for seg selv etc. Hun har til og med tatt datra med til politiet ved et par anledninger. Spør du meg så var ikke alt heeelt som det skulle være mellom ørene på jenta, men vi ga råd og tipset henne om hva hun kunne si og gjøre. Men stakkars, hun hadde det ikke godt. Jeg tenker at mora sikkert bare prøver å beskytte henne, fordi hun ikke vet hvordan datra vil takle det å bo for seg selv og å studere, mens datra ikke skjønner hvorfor hun ikke får være som andre på hennes alder. Nå begynte hun i tillegg å bekymre seg for om hun var for gammel til å studere, noe jeg forsikret henne om at hun absolutt ikke var. Jeg vet ikke hvor mye hjelp hun fikk fra oss, særlig da vi har et helt annet kulturelt utgangspunkt enn henne, men vi gjorde i det minste et tappert forsøk. Dagens gode gjerning. :p

Vi sneglet oss videre mot grensen, der overgangen forløp uten større problemer. Fordelen med å reise med STC er at man har samme buss hele veien,og de ansatte på busset tar seg av alle papirer og guider deg gjennom grensen. Omtrent klokken sju var vi fremme i Abidjan, tre timer etter oppsatt rutetid. En jente fra bussen, Michelle(!), kjørte oss til Prima Centre, der Pavan plukket oss opp. Pavan er en inder som har bodd i Abidjan i fem måneder, som vi skulle couch surfe hos den helga. Med seg i bilen hadde han Kirsti fra Norge, som han bor sammen med, samt ei jente fra Romania og en fyr fra Slovakia. En meget flerkulturell gjeng med andre ord! Det kryr av politibetjenter og sikkerhetskontroller i Abidjans gater, og man er nødt til å ha med seg ID overalt hvor man går. Politiet der er veldig korrupt, og nøler ikke med å be om penger til kaffe, øl, eller kake(!) og lar deg gjerne slippe unna bøter dersom du går med på å betale dem litt.
På grunn av sikkerhetskontrollene måtte Tomas legge seg i bagasjerommet, fordi vi kjørte overlast. Etter et par minutters kjøring kom vi frem til en koselig liten restaurant i en bakgård, og kveldens meny var allerede satt av de andre: krokodille og pytonslange!!! Det var faktisk utrolig godt, krokodille smaker ikke så langt unna lam. Nydelig! Pyton har en uvant konsistens, men veldig godt på smak. Kan godt tenke meg å spise det igjen! Mamma hadde fortalt dette til bestemor, som reagerte med følgende utsagn: "Fy faen! Jenta ræk nu rundt og et de rareste ting. E nu så midt man kan hæres å ta i ho når ho kommer tilbake!" Haha! Bestemora mi er verdens herligste<3
Etter middagen dro vi til en pub kalt ”Parker’s Place”, der det var live reggae – på fransk! Sært og fint og gøy.

Krokodille

Pytonslange

Meg, Pavan, Kirsti og Tomas på Parker's Place

Lørdags morgen sto vi opp, og ble møtt av hushjelpen(!). Tydelig at Pavan har god råd. Hun disket opp med indisk frokost til meg, Taylor og Pavan, kjempegodt! Chapatti og en kjempegod sausesak med linser og andre grønne saker. Etter frokost og en varm dusj (herlig!) dro vi til kjøpesenteret og oooh-et og aaah-et til all den gode maten, som var usannsynlig dyr, i alle fall når man er vant til Ghana (Jeg kommer til å være så kjip på penger når jeg kommer tilbake til Norge!). Det endte med at vi begge kjøpte noe det er dårlig tilgang på i Ghana: blond hårfarge til Taylor (se bilde, haha) og truser til meg.

På vei ut fra kjøpesenteret møtte vi en canadier (eh!), som forklarte oss veien til et marked i nærheten. Vi tuslet dit, og kjøpte oss to matchende smykker, en brus hver og pose-vann som smakte kunstig drue (Smakte sånn som godteri som liksom skal smake drue smaker. Sært.). Jeg skal aldri mer klage over dårlig vann i Ghana! Derfra gikk vi ned til lagunen, og havnet midt oppi et møbelsnekkeri-område. Så trasket vi mot le Plateau, som er kjent som Abidjans ”skyline”. Det ser rett og slett ut som mini-Manhattan når man kjører mot det:

Le Plateau

Taylor ved lagunen

Taxikjøring er intenst i Abidjan; du begynner å prate med en sjåfør, og plutselig er du omringet av en ti-tolv stykker som vil at du skal bli med dem i stedet. En av disse pratet engelsk, og siden vi ikke hadde en adresse vi skulle til, men et ønske om en fin cafe med utsikt over lagunen, så falt valget vårt på ham. Det viste seg at han ikke hadde en autorisert taxi, men han drakk te, så da var det greit (Min teori om at folk som drikker te som oftest er bra mennesker har enda ikke slått feil!). Han tok oss til Café de Rome, et fantastisk kompleks bestående av bar, resstaurant og casino, og en gang i nærmere fremtid, hotell. Vi satte oss ned i baren med hver sin cappuccino, og etter å ha vært så søte som vi bare kunne, fikk vi bestilt to sandwicher, selv om restauranten var stengt så tidlig på dagen. ”Sandwichene” kom: to heftige baguetter fylt med biffstrimler, ost og masse grønnsaker. Nam! Da koppene og tallerkenene var tomme og magene fulle gikk vi inn i casinodelen, og Michelle Yvonne Scott gamblet for første gang i hele sitt liv. Brukte hele åtte kroner, haha! Vi spilte på ulike maskiner, vant litt og brukte alt sammen opp igjen, før vi gikk inn til den ordentlige gamblinga. Her ble vi fort venner med de som spilte rulett, og de lot oss spille med noen av sjetongene deres etter at vi "tipset" dem om hvilket tall de skulle velge og faktisk hadde rett to ganger på rad:) Vannvittig hvor mye penger folk spiller bort på det der! Det kostet 50.000 cifa å kjøpe seg inn, noe som tilsvarer ca 600, og de spilte vel bort en tilsvarende sum hver omgang. Jeg kommer aldri til å skjønne meg på det der.

(Jeg tror de to mennene som sitter på bordet fremfor meg ser på porno. Det hører i alle fall sånn ut på lydene som kommer fra dataen. Det er jo også noe man kan bruke tida på når man sitter på restaurant. I tillegg til dette er jeg omgitt av røykere, fordi det eneste bordet i nærheten av en stikkontakt var i røykeavdelingen. Jeg har så og si ikke vært i nærheten av røykere de to siste månedene, og merker at hodet mitt protesterer. Folk røyker ikke i Ghana, med mindre de har vært mye utenlands eller er prostituerte (faktisk). Det liker jeg godt.)

Etter Café de Rome dro vi tilbake til Pavans leilighet før vi dro ut og spiste sushi. Jeg og Taylor spleiset på en flaske vin til oss fire, som takk for at vi fikk bo der. Etter et herlig måltid dro vi til en liten kafé som serverte ordentlig italiensk iskrem. Jeg og Taylor har utrolig lik smak og tenker veldig likt, noe som fører til at vi deler mat, klær, verdier og syn på hva som er meningen med livet. Fører til mange gode måltider og samtaler! Vi kunne ikke vært mer like om vi hadde vært søsken. Hun er min "African Sistah":) Er blitt ordentlig glad i jenta, hadde en kjempefin tur med henne til tross for det som skjedde.



Søndag dro vi ned til byen igjen før vi bestemte oss for å slå på stortromma, og kjøpe inn mat og drikke til en heftig lunsj. Dette er hvordan vi så for oss at resten av oppholdet vårt skulle se ut:

• Lunsj i parken rundt Cathédrale Saint-Paul, med utsikt over lagunen. Lunsjen besto av baguette, ost, druer, pai med chevre og spinat, pærepai og "chocolate fudge"-kake, samt en herlig flaske rødvin, fulgt av fine samtaler, mye latter og filosofering.
• Middag sammen med Pavan og Kirsti.
• Buss hjem neste morgen (mandag).

Dette er hvordan resten av oppholdet vårt ble seende ut:
Ingrediensene til lunsjen ble kjøpt inn, til dels med hjelp fra en gjeng svært hyggelige ivorianere som viste oss veien til et fantastisk billig supermarked. Derfra tok vi taxi til katedralen, tok et par bilder av den, og tuslet rundt i parken før vi fant det perfekte stedet å lunsje på.

Cathédrale Saint-Paul

Her satt vi og skuet utover lagunen.

Vi la sjalet mitt på gresset og satte oss ned, brøt av en bit baguett og nøyt utsikta mens vi smattet fornøyd. Vi var akkurat i ferd med å åpne vinflaska da noen dulter borti meg. Jeg snur meg rundt, og ser to gutter i tjueårene løpe bortover  - med veska mi. Jeg og Taylor hopper opp og løper etter guttene, ned en kjempelang trapp med veldig små trinn, type "disse-trinnene-er-alt-for-små-og-nå-kommer-føttene-mine-til-å-stokke-seg-snart-og-da-faller-jeg". Det var akkurat det som skjedde med Taylor. Plutselig trynte hun, men jeg forsatte å løpe etter (Vi har ledd litt av akkurat dette i etterkant. Michelle som tripper forbanna forbi og roper "Sorry!"). I det jeg når bunnen av trappa hopper guttene over en av portene i den høye muren som onringer hele parken. Denne porten var vel omtrent to og en halv meter høy, og selv om jeg har klart å vokse forbi mamma og runde 160 cm, så skjønte til og med jeg at dette ikke kom til å gå. Så da brølte jeg litt i stedet. Plutselig kommer en av guttene tilbake med veska mi, og jeg skjønner ingenting, før jeg ser oppi den og innser at pengebok, mobil og pass er borte.
Taylors pengebok forsvant før vi dro, så jeg la ut for henne denne helga. Alle kontanter og bankkort var altså i min pengebok. Hennes telefon virket ikke i Côte d'Ivoire, men jeg hadde tatt med det norske simkortet mitt, sånn at vi i det minste hadde én telefon som fungerte. Inntil nå. Og passet... sier seg selv at det var ganske kritisk å miste det også, spesielt i en by med så mange sikkerhetskontroller der ID-en din er det viktigste du har. Heldigvis har jeg arvet mamma på flere områder enn den tiltrekningskraften vi har på folk som ikke er "helt på stasjon", og evnen til å bli iskald rolig og fokusert i krisesituasjoner er en av dem. Som Taylor sier: "there's no reason to flip shit". Så jeg bare tenkte på hva jeg måtte gjøre nå, først og fremst få tak i en telefon og få mamma til å sperre visakort og mastercard, og simkortet, anmelde det hele, og få tak i nytt pass og visum sånn at jeg kom meg hjem til Ghana. Jeg trasker tilbake opp trappa, og blir møtt av dette synet:

Dakar!

Og her er trappa. Intenst. Gjerdet er vel to og en halv meter.

Stakkars Taylor har altså klart å skade den venstre ankelen sin skikkelig da hun falt, og den høyre er skikkelig forslått. I mangel på smertestillende har hun åpnet vinflaska og har allerede konsumert halvparten av innholdet. Det er tydelig at hun ikke kan gå noe sted selv, så jeg løper rundt parken på jakt etter en vakt eller en eller annen som kan hjelpe oss. Etter noen minutter møter jeg på to vakter, og får forklart hva som har skjedd på en noe snublete fransk. Den ene vakta blir med meg ned og leter etter guttene i noen minutter, før han kommer tilbake uten resultat. Han tar Taylor på ryggen og vi går opp til hovedporten, der vi av alle ting møter på presten som jobber i katedralen. Han kan heldigvis engelsk, og hjelper oss mer enn gjerne. Jeg er ham evig takknemlig, og selv om han påstår at han bare gjorde sin plikt som en kirkens mann, så er det da et personlig valg å hjelpe andre. Presten tar oss med til politistasjonen, og fungerer delvis som tolk for meg og politibetjentene. Vi får til slutt alle detaljer ned på papir og får anmeldt forholdet, mens Taylor, som nå har nådd bunnen av vinflaska, fant det for godt å sette seg på trappa utenfor i regnet som plutselig kom høljende ned som det bare gjør i tropisk klima, for å kjøle ned foten. Det mentale bildet av henne, dryppende våt, med vinflaska i den ene handa, får meg fortsatt til å humre litt. Hun tok såklart kontakt med tilfeldig forbipasserende og forklarte høylydt på forferdelig fransk hva som skjedde. Enkelte mennesker blir bedre på fremmedspråk med promille, Taylor er ikke en av de!

Etter politistasjonen tok presten oss med tilbake til katedralen, og kjøkkenet der, hvor han fisket opp en frosen sachet (pose-vann) fra fryseboksen, til foten til Taylor. Etter det dro vi til kontoret hans, hvor jeg endelig fikk ringe til mamma og sperre kortene mine. Kan tenke meg noen som fikk litt sjokk i andre enden, da de svarer på innkommende anrop fra ukjent, utenlandsk nummer, og hører følgende: "Hei mamma, æ har blitt rana, æ har det bra, men kan du ringe Postbanken og Telenor og sperre kortan og telefonen min?" Fikk forklart hva som hadde skjedd, og mamma forsikra meg om at hun skulle gjøre det så snart hun la på. Da kom tårene. Nå visste jeg at alt som kunne gjøres, var gjort, og hørte i tillegg stemmen til mamma. Jeg hadde gjort mye for å være hjemme i sofakroken i Alta der og da! Etter å ha tørket tårene kom latterkrampen, da jeg så det fantastisk absurde og komiske i hele situasjonen. Her sitter jeg, lille Michelle fra Norge, på kontoret til presten på den mest berømte katedralen på Elfenbenkysten, mens venninna mi ligger full og jævlig i baksetet i prestens bil med en mulig brukket ankel! Haha!

Etter dette kjørte presten oss hele veien hjem til Pavan. Jeg har fått all kontaktinformasjonen hans, skal sende ham en mail så snart det lar seg gjøre. Jeg er ikke kjent for å være videre religiøs av meg, så det spørs hvor mye det faktisk var verdt, men idet jeg gikk ut av bilen takket jeg presten og velsignet ham ("Bless you."), og mente det virkelig. For et fantastisk menneske. Nå måtte vi forklare hele greia til Kirsti og Pavan, før de gikk ut for å spise middag. Jeg og Taylor ble igjen - jeg kunne ikke gå noe sted uten ID, og Taylor kunne ikke gå noe sted på grunn av kombinasjonen ødelagt fot + høy promille. Som om ikke de to er ille nok hver for seg. Jeg fikk i det minste bruke dataen til Kirsti, fikk kontaktet forsikringsselskapet og sendt mail til diverse sperretjenester til de andre kortene mine. Jeg fikk også skypet med mamma og prata ordentlig om det som hadde skjedd, noe som føltes godt. Kirsti ga meg kontonummeret hennes, sånn at mamma kunne overføre penger dit, sånn at Kirsti kunne ta ut til meg. Mens Taylor sov på sofaen planla jeg mandagen; jeg måtte tilbake til politistasjonen og fylle ut politirapporten, jeg måtte til den norske ambassaden og få nytt pass, og på en eller annen måte få meg nytt ghanesisk visum. Jeg fikk tak i krisenummeret til ambassaden og ringte dit, fikk snakka med ei dame som ba meg komme innom dagen etter, da jeg hadde forsikret henne om at vi klarte oss foreløpig, vi hadde mat og tak over hodet. Kirsti og Pavan kom tilbake, og jeg og Taylor spiste et merkelig måltid bestående av litt vietnamesisk take-away og litt av lunsjen vår.

Mandag morgen sto vi tidlig opp, vi skulle være på politistasjonen klokken åtte. Der ble vi i fire timer. Så lang tid tar det nemlig å fylle ut en én side lang rapport. Betjentene var i det minste ordentlig snille og kom med is og mentholatum til Taylors fot. Vi hadde ikke spist frokost, men hadde med oss kakene vi hadde kjøpt dagen før. Til opplysning: chocolate fudge cake smelter i varmt vær!

Godt var det likevel:p

Da rapporten endelig var oss ihende, dro vi videre til den norske ambassaden, og ble der ikke mindre enn seks timer! Det tar tid å utstede nødpass. I tillegg koster det penger, penger som vi egentlig ikke hadde. Vi hadde penger nok til mat og bussbilletten hjem, men ikke mer enn det. Heldigvis fikk jeg tak i pappa, og fikk ham til å ordne en Western Union overføring til meg. I mellomtiden dro Taylor til den amerikanske ambassaden og fikk krykker og støttebandasjer, noe som var til stor hjelp.

Sliten Taylor med nye støttebandasjer og krykker på den norske ambassaden.

Det ble etterhvert klart at vi måtte bli til dagen etter for å få meg et nytt visum, da den Ghanesiske ambassaden allerede var stengt da vi var ferdig på den norske ambassaden (som egentlig stengte to timer før vi var ferdige der, men Mona som jobber der jobbet overtid for vår skyld). Vi hadde håpet at i det minste én av ambassadene kunne bistå når det gjaldt overnatting, men det eneste den norske ambassaden kunne gjøre var å anbefale et hotell og gjøre en reservasjon. På dette tidspunktet var vi så slitne at vi bestemte oss for å bare ta det vi fikk, så vi satte kursen for Residence Bertille. Dette viste seg å være et fint leilighetshotell, og Taylor fikk endelig en sofa hun kunne legge seg ned på, vi fikk en tv som vi stirret tomt på for å tømme hodet, jeg tok meg en varm dusj og Taylor tok seg et bad. Herlig.

Sweetie! <3

Rommet kostet mye mer enn det vi noensinne ville ha brukt, selv etter at ambassade-rabatten var trukket fra (ganske kult egentlig, på kvitteringen ser det ut som om jeg jobber på den norske ambassaden:p ), men det var så fantastisk å få et stille sted å slappe av på at vi ikke brydde oss, vi unnet oss til og med room service til middag. Jeg fikk tatt en liten telefon til mamma og forklart ståa, og så krøyp vi i seng ganske tidlig.

Neste dag sto vi tidlig opp og spiste frokost, før jeg bega meg ut på jakt etter nye kontor. Først gikk jeg innom det første Western Union kontoret jeg fant, men det viste seg at jeg ikke hadde den koden jeg trengte for å få pengene fra pappa. Ikke kunne jeg låne telefon der heller, så jeg krysset fingrene for at den ghanesiske ambassaden kunne være litt mer behjelpelige der. Etter flere veianvisninger og flere bomturer fant jeg endelig fram til ambassaden, og fikk forklart situasjonen til damen i resepsjonen. Her var det derimot ikke noen hjelp å hente, nytt visum måtte kjøpes når jeg hadde nytt pass, fyll ut disse skjemaene og still deg i kø. Om jeg hadde klart å la være å være fortvilt før, så ble jeg det nå. Jeg visste at selv med pappas pengeoverføring så ville det bli knapt med penger dersom jeg måtte kjøpe meg nytt visum, og jeg fryktet at dette kunne ta såpass lang tid at vi ikke nådde ettermiddagsbussen, noe som innabar at vi måtte bli enda en natt på hotell, og det hadde vi i hvertfall ikke råd til. Jeg spurte om det ikke var noen andre jeg kunne snakke med, men rådgiveren var i et møte, så jeg måtte pent sette meg ned og vente. Jeg fylte ut skjemaer og ventet. I fire timer. Folk kom og gikk, men ingen rådgiver.
Til slutt kom tårene, og like etterpå en meget hyggelig mann. Denne herremannen, ved navn Bennett, har ingen verdens ting med visum å gjøre, men er det noe ghanesiske menn liker, så er det å hjelpe (hvite) kvinner i nød. Etter å ha forklart situasjonen satte han kontoret sitt, med telefon og det hele, til min disposisjon. Klokka var nå blitt så mye at det var klart at vi måtte bli der til dagen etter, så jeg ringte pappa og fikk koden jeg manglet, samt forsikret ham om at det gikk bra, pluss at jeg ringte mamma og fikk henne og Stig til å gjøre det samme; overføre penger via Western Union.
Kjære mamma, pappa og Stig: TUSEN TAKK. Dette hadde aldri gått uten dere.
I tillegg til å låne meg telefonen sin og gi meg en flaske vann, så fikset Bennett det sånn at jeg fikk visumet mitt samme dag, i stedet for dagen etter, som er vanlig prosedyre. Han løp fra kontor til kontor og fikk alle til å prioritere meg, sånn at jeg fikk passet, den eneste ID-en jeg hadde, før bankene stengte klokken tre. Da jeg hadde pass og visum, kjørte han meg til nærmeste bank, slik at jeg fikk ordnet med pengeoverføringene.
Da dette var i orden var tiden inne for å fokusere på Taylor, som ikke visste noen ting, stakkar. Hun skulle egentlig dra på tur nordover til Mole blant annet, denne tirsdagen, men det ble det så klart ikke noe av. Hun var nødt til å sjekke ut av rommet klokken tolv, og jeg ante ikke hvordan det hadde gått med henne. Derimot visste jeg at hun ikke hadde penger, og at hun sannsynligvis ikke hadde spist eller drukket noe. Jeg stoppet derfor innom en liten kafé på tur tilbake til hotellet, og kjøpte baguette, pai og kaffeis til oss (yndlingsissmaken til oss begge, så klart). Tilbake på hotellet fikk jeg snakke med bestyrerinnen (et forferdelig gammeldags ord!), og forklarte saken. Hun lot oss bli en natt til, i et leilighetsrom, for prisen av det billgste rommet, med ambassaderabatt. Har møtt utrolig mange snille mennesker på denne turen, tross alt!

Ettermiddagen ble tilbrakt ved bassenget - endelig fikk Taylor rørt ordentlig på seg, vannet tok mye av presset fra foten hennes. Etter dukkerten dro jeg på supermarkedet og handlet middag og mat til turen tilbake til Ghana dagen etterpå. Jeg disket opp med suppe, baguette, ost, oliven, te og frisk frukt, og Taylor mente jeg kom til å bli en god mor:p

Tidlig onsdags morgen gjorde vi oss endelig klar for å dra tilbake til Ghana, bussen skulle gå klokken åtte, men kom seg selvfølgelig ikke på veien før 09:30.

To slitne jenter, fornøyde med å endelig være på tur hjem.

Hurra!

I tillegg hadde vi ca ti stopp på alt fra femten til førtifem minutter før vi kom til Takoradi, på grunn av overoppheting. Dette første såklart til at vi var kjempeforsinket, og vi var ikke hjemme på ISH før klokken var to, torsdags morgen. Det gikk i det miste greit å krysse grensen, jeg fikk forklart situasjonen for både busspersjonell og en grensevakt som tok seg av meg og Taylor personlig. Taylor måtte holde seg i bussen, men det gikk tydeligvis greit at jeg både fylte ut personalia og signerte for henne(!).
Tilbake på ISH hjalp jeg Taylor til rommet hennes, pakket ut tingene mine og tok en dusj, før det bar til sykehuset. Der ble vi fra klokken fire på morgenen, til halv elleve, da røntgenmannen ikke var på plass før klokken åtte... Taylors fot var heldigvis ikke brukket, bare grundig forstuet, og hun fikk en ordentlig støttebandasje og tabletter. På vei tilbake til Campus fikk jeg kjøpt meg en ny mobil, en liten LG til under 200 kroner, men jeg kan ringe, sende melding, og til og med spille sudoku på den, så jeg er fornøyd! Utrolig deilig å være tilgjengelig igjen, merkelig hvor avhengig man blir av de små sakene!

Resten av torsdagen ble brukt til å sende mail og slikt, og treffe blant annet Allie, Amy og Jenna, som hadde vært ganske bekymret. Jeg hadde i det minste vett nok til å si ifra om at jeg kom til å bli forsinka hjem, og se så søte de er (dersom du klarer å lese det, shitty kvalitet...):

I går sov jeg store deler av dagen, hadde litt dårlig samvittighet for det, men innså at jeg er fryktelig sliten etter det som har skjedd. Er ufattelig glad for å være tilbake, gleder meg til alle formatliteter går i orden! Taylor har det fint, selv om det er utrolig kjipt for henne å måtte holde seg i ro i én måned. Jenta tar både dansetimer og spiller volleyball. Men vi klarer oss, og har det bra, og det er det som teller. Er glad for at jeg ikke var alene når dette skjedde! Og glad for at den jeg hadde med meg var Taylor (Det betyr ikke at jeg er glad for at det var hun som ødela foten sin!)
I går fikk jeg også bursdagsgave fra Unn-Irén og Celine, en kjempefin oppmuntring etter det som har skjedd:) Fikk smykkesett, en... øh... "fin" bok (Har du lest i den Unn-Irén?? Jeg skal maile deg noen sitater. Lurer på om noen faktisk tar den boka seriøst! :p ), eos lepsyl og masse norskt godteri. Har jo kommet masse nytt, fancy godteri jo!!! Fikk faktisk litt vondt i hodet etter å ha spist godteri, kroppen er tydeligvis ikke vant til sånt lengre. Men du Unn-Irén... Jeg sa jo til deg at du kunne vente med å sende ned de Kinder Maxi sjokoladene. Fordi de kom til å smelte. Men det gikk bra. Jeg spiste de bare litt sånn som man spiser den ekle Donald-isen de hadde i kantina på videregående for noen år siden:

Nam...

Veldig apetittelig! Nå skal jeg først og fremst nyte besøkene mine, den 31. kommer mamma og Stig. Gleder meg til å være den lille jenta til noen igjen, og kunne slippe å ta ansvar:p Har vært mye av det i det siste!

Nuh! derimot,  drar jeg til flyplassen for å hente Marte! :D

I dag har jeg...

... forsovet meg
... spist ananas til frokost på vei til time (fordi jeg forsov meg)
... sovet på en tro-tro til Osu
... ventet i en og en halv time på ambassaden til Côte d'Ivoire (Elfenbenskysten)
... blitt veldig glad når jeg endelig fikk visumet til meg og Taylor, noe som betyr at vi kan dra i natt
... klemt en rastafari
... vært samfunnsbevisst i mitt valg av blad, og kjøpt "The Economist"
... kommet på at jeg egentlig ikke hadde spist noe hele dagen, og spandert en heftig salat på meg selv

Så kom jeg hjem, og nå sitter jeg her og blogger i stedet for å ta oppvasken, vaske klær og pakke, sånn at jeg er klar til å dra klokka 02:00. Jeg er flinkest på den teoretiske siden av det å prioritere.

Bildekavalkade

Følgende elementer forteller visstnok mer enn ord, men jeg har likevel føyd til en liten forklaring til hvert bilde. Enjoy!

På etiopisk restaurant. Allie, Jenna, meg og Amy. Sjekk hvem som er solbrent!

The Vagina Monologues på the National Theatre.

Fine scenografien.

Og ja - det står "Pussies Unite!!!" på Power Point-presentasjonen i bakgrunnen.

En sen kveld i Osu fant vi ut at vi skulle kjøpe falske tatoveringer.

Dette er standen på night market der jeg kjøper frokost. Datra til damen som sitter på bildet lager de beste eggesandwichene.

Bilen er en typisk ghanesisk taxi. Så vet du det.

Frokost på Cuppa Cappuccino.

Jeg fant en blomst på tomaten min.

Kokrobite. Det var tydeligvis tid for å dra opp garn, og det virket som om hele landsbyen hjalp til med å få det på land.

Jeg liker hvite strender, bølgesus og palmer.

Men hvem gjør vel ikke det.

Regn

Jeg liker to typer regn. Yr og styrtregn. To svært forskjellige typer regn, men begge har sin sjarm.

Jeg liker å gå ute når det yrer, ikke så mye at man blir våt og mascaraen renner, men såpass vannføring at det kiler litt på kinnene når dråpene treffer, mykt og forsiktig.

Styrtregn er fint på flere måter. Det er fint når det begynner å styrtregne når man nesten er hjemme, sånn at man akkurat når å komme seg inn døra før man blir våt. Andre ganger er det fint når det begynner å styrtregne når man er langt hjemmefra, og man bare gir faen. Blir gjennomvåt, lar sminke og frisyre fare og bare ler og danser i regnet. Kanskje man bare ler lavt og danser med ørsmå, nesten-usynlige bevegelser i tilfelle noen ser en.

Når man så kommer hjem kan man vrenge av seg de våte klærne og a) ta en varm dusj, eller b) finne frem et pledd, en stor kopp te og en bok eller noe bra på tv, og så krype sammen til en ball i sofakroken mens regnet trommer mot taket og spretter mot asfalten.

Det aller fineste med regn er når det kommer når man skal sove. Gjerne med litt forsiktig torden som selskap. Jeg elsker å falle i søvn til lyden av regn. Lyden av vær generelt egentlig. Det er en meget tiltrekkende faktor ved hybelen min i Tromsø. Der oppe på loftet legger man godt merke til all slags vær. Noen ganger, når det blåser som det bare gjør i Tromsø, kan man kjenne at hele huset vaier. Og det synes jeg er litt fint. Jeg savner å høre vinden ule rundt hushjørnet, høre regnet tromme mot taket, eller sneen falle av det. Jeg savner til og med steikovnen i trappa. Litt kronglete, men jeg liker kronglete. Steikovn i trappa er akkurat passe kronglete.
Jeg savner en liten pus som skraper på døra og vil inn og uforske kottet og bli klødd på magen og sove litt i sofaen min, og jeg savner to stykk fine husverter med baby i etasjen under.

Jeg har ikke noe imot å savne. I hvert fall ikke når man vet man skal tilbake.

Akkurat nå regner det her. Styrtregner. Jeg tror ikke det noen gang yrer i Afrika. Når det først regner, så regner det mye.
Og jo mer regn, jo mer lyd, og jo bedre sover jeg. Kanskje jeg drømmer om en liten loftshybel i Storskogen.

Siste nytt

Ikke store greiene. Har ikke skjedd mye banebrytende her i det siste, men kan jo oppsummere siste "vekka":

Søndag: siste dag med OL, og ishockey-finale mellom USA og Canada. Dette måtte vi selvfølgelig få med oss, så en gjeng bestående av fem amerikanere, fem og en halv canadier, en halv nordmann og en skotte dro på en rundtur uten like for å finne et sted hvor denne begivenheten kunne beskues. Champ’s sportsbar hadde bare en ødelagt satelitt, Epo's hadde en som fungerte, men ikke den riktige kanalen. Vi prøvde til og med den canadiske og amerikanske ambassaden (noe som ikke er så merkelig, masse folk så superbowl på den amerikanske ambasssaden), men kom oss ikke inn der heller. I det minste fikk vi et hyggelig tilbud om å komme tilbake og bruke ambassadenes svømmebasseng(!). Så det ble ikke noen kamp på oss den dagen. Kan ikke si at det opprørte meg veldig. Men jeg ble en smule stolt når Canada vant, det skal sies.

Mandag, tirsdag og onsdag forløp som mandager, tirsdager og onsdager flest her nede, en salig blanding av skole og fritid, uten strøm og vann denne uka. Torsdag begynte jeg og Taylor å planlegge Côte d'Ivoire-turen vår, før jeg, Jenna, Emily og Amy dro til Osu, jeg og Jenna tok nye piercinger og så feiret vi tradisjonen tro med smoothie, før vi dro og spiste kinamat. Tilbake på ISH dro vi over til ISH 1 og dusja før vi krøyp til køys, endelig med takvifta surrende rundt over hodet, strømmen var tilbake:)

Fredag dro jeg, Janet og Sarah til den Liberiske flyktningeleiren i Ghana. Den er alt annet enn det mentale bildet som kommer opp hos de fleste når man hører begrepet "flyktningeleir". Her er det ingen telt og ingen akutt krisesituasjon. Leiren har eksistert siden 90-tallet, og har utviklet seg fra deg stereotypiske flyktningeleiren til en landsby bestående av bolighus, ca 40 skoler, sykehus og butikker, og er tilholdssted for ca 11.000 liberere. Her arbeidet vi for en organisasjon for kvinnene i leiren, de lærer kvinnene å sy klær og tilbehør, smykker, lage mat etc., som selges slik at de har en inntekt. På kvelden dro jeg, Alli, Amy, Kurtis, Kyle, Devon, Emily, Jill og Dave til Tyme Out, et utested på campus, og spilte Fossefall. Artig:)

Lørdag var det Ghanas nasjonaldag, hurra! Vi feiret med å dra på buffet på den etiopiske restauranten, før vi dro til Champ's og Mirage. Den beste kvelden ute i Ghana sålangt! Det var en herlig miks av ghanesere og obrunier ute, på Champ's var det gode drinker og karaoke så det holdt, og på Mirage var dansegulvet smekkfullt!
La meg etter fem engang. Søndag sov jeg lenge, fiksa internett til rommet (fantastisk deilig!) og dro til Osu med jentene og spiste kinamat og drakk smoothies. Mandag dro de andre til Kokrobite rimelig tidlig, så tidlig at jeg bestemte meg for å dra senere. Gikk helt fint å dra dit alene, kom vel frem i ett-tida, spiste, handla litt, bada og solte oss. Og her kommer det utrolige: jeg ble ikke solbrent! Det er fantastisk.

Dagen i dag har gått med på å planlegge helga, vi skal til den ivorianske ambassaden i morgen. Timen i dag var avlyst, så har ikke gjort noe som helst skolerelatert bortsett fra å melde meg opp til eksamen. Spiste min første pizza på to måneder til lunsj i dag, og det var... vel... pizza. Har tydeligvis ikke vært noe stort savn, men jeg koste meg med osten:p


Nå får jeg snart besøk! Marte kommer neste lørdag og blir til den 30., og så kommer mamma og Stig dagen etter og blir i to uker. Jeg gleder meg skikkelig! Først og fremst til å se dem igjen, men også til å kose meg med de tingene jeg vet de har med til meg, snakke norsk, og å ha mennesker rundt meg som kjenner meg ordentlig godt, og som jeg kjenner ordentlig godt. Jeg gleder meg til å kunne prate ordentlig om alt man bare har sendt korte mail om, jeg gleder meg til å høre latteren til Marte og den herlige sarkasmen hennes, jeg gleder meg til å drikke te med mamma og ordentlig skravle sammen, jeg gleder meg til å flire sammen med Stig og spise god mat.
Mest av alt gleder jeg meg til å vise dem mitt Ghana, å se deres reaksjoner og høre deres tanker og meninger om dette merkelig fine som livet mitt har bestått av de to siste månedene. På en måte blir det rart også. Å få en liten del av Norge, hjemme, vanlig, kjent og normalt ned hit. Hit hvor alt er så annerledes, men som likevel begynner å bli vanlig og kjent. Ting som var merkelige og uforståelige er nå selvsagte. Jeg begynner å bli vant til å være her, og jeg merker at jeg ikke liker Ghana fordi det er nytt og spennede i like stor grad som før, jeg begynner rett og slett å bli glad i landet, menneskene og kulturen fordi jeg har levd midt oppi det. Det er hverdagen min.
Og denne hverdagen gleder jeg meg til å vise frem til dere. Jeg teller dagene.

Nok en evig lang oppdatering

Nå har det skjedd. Jeg har blitt akkurat like slapp på å blogge som jeg fryktet at jeg kom til å bli. BEKLAGER.
Jeg skal prøve å skjerpe meg, lover. Sikkert slitsomt for alle hjemme å lese lange innlegg.
Kjenner jeg er lei av å måtte drasse rundt på dataen min får å få internett, skal se litt nærmere på muligheten for å få internett på dataen. Er en luksus her nede, men gud bedre det hadde gjort seg. Er alt for godt vant med å kunne surfe på nettet når man selv vil hjemme.

Har ikke skjedd mye store ting siden sist, jeg har stort sett holdt meg i Accra, bortsett fra en liten tur til Kokrobite forrige søndag, jeg ble såklart supersolbrent igjen. Kjøpte meg en baggy buksesak som holdt sola ute de siste par timene (it's my fancy-pants!). Forrige lørdag var vi og så den ghanesiske oppsetninga av "Vaginamonologene"! Det var... interessant. Merkelig å komme fra vestlig teaterkultur, med våre oppfatninger av hvordan publikum skal oppføre seg, hva kvalitet på scenen er etc. Stykket ble spilt på nasjonalteateret her i Ghana, og det var overraskende og trist å se hvor lite finansiell støtte teateret tydeligvis får. Teknikken var elendig, et resultat av dårlig utstyr og dårlige teknikkere tror jeg. Lyset kom av og på, en av mikrofonene var skrudd opp til et uutholdelig lydnivå og hver monolog ble presentert med en bilde på en bitteliten skjerm helt bakerst på scenen. Bildet var som hentet fra en power-point fremvisning fra tidlig ungdomsskole; fargerike bokstaver medforskjellige skriftstørrelser, med et "matchende" bakgrunnsbilde. Eksempel: monologen "The Angry Vagina" hadde et bilde av en brølende løve og bokstaver formet som lyn. Scenografien var ok, men noe som vi både hadde hatt penger, kreativitet og mulighet til å sette opp på videregående i Alta, og det allerede i 1. klasse! Når det er sagt, så gjorde skuespillerne en god innsats, selv om det var tydelig at det var mangel på dramautdannelse. Nå høres jeg kjempenegativ ut, og det er noe jeg ikke liker å være, men når man har noen år med relevant erfaring bak seg, når man har analysert plot, tekst, scenografier og skuespillerprestasjoner opp og i mente, og i tillegg har et år bak seg som fast tilskuer på et av Norges beste teater (HT) som nesten uten unntak leverer kvalitet, så er det vanskelig å overse ting som dette. Men jeg skal holde meg for god for å si at "det var dårlig", det var bare utrolig trist å se hvor lite ressurser som ble brukt på landets hovedteater.
Publikum var mye mer "med" her enn det jeg er vant til, kommenterte høylydt og kom med utrop til skuespillerne. Det var tydelig at noen av temaene i stykket fortsatt er tabu, nervøs fnising spredte seg for eksempel under voldtektsscener, noe jeg tror skyldes uvitenhet og usikkerhet. Midt i stykket kommer det også en mann gående ned midtgangen, mens han prater i telefonen! Vi satt oppe på balkongen, på fremste rad, og plutselig stiller han seg opp foran meg og begynner å knyte løs et banner som hang ned fra balkongen. Midt i stykket! Han løsnet banneret og dro det med seg uten å gjøre et lite forsøk på å være stille eller diskret. Makan:p

Søndag dro vi altså til stranda, og ble der store deler av dagen. Spiste fersk hummer til middag, yum!
Uka har gått som vanlig, med undervisning fra mandag til torsdag. I Social Work-klassen min har jeg vært litt på etterskudd fordi jeg mistet fire uker på begynnelsen av semesteret (uke 1: visste ikke hvilke fag jeg skulle/kunne ta før dagen etter timen, uke 2: bortreist, uke 3 og 4: endring i timeplanen uten at jeg fikk vite det), så på mandag spurte jeg foreleseren min om hun hadde pratet om mye som ikke var i pensum, og det hadde hun visst. Men det var ikke noe problem, etter at jeg hadde forklart situasjonen sa hun at jeg kunne få en kopi av forelesningsnotatene hennes! Herlig dame:) Hun er ghanesisk, men har vokst opp i USA, så har et vestlig syn på det meste, men forståelse for ghanesisk kultur. Veldig deilig å møte noen som skjønner alles synspunkter!

På mandager har jeg også det faget jeg liker minst, noe som er kjempeskuffende, for det var et av de fagene jeg gledet meg mest til; Conflict and Society in Africa. Etter å ha tatt Culture, Conflict and Society på fredsmasteren i Tromsø forrige semester, tenkte jeg at dette kom til å bli som en spesialisering innenfor det samme emnet, med fokus på Afrika. Det ble det altså ikke. Læreren kommer bestandig for sent, fordi han har vondt i en fot (da får du faen meg begynne å gå fra kontoret ditt litt tidligere!), og han babler litt om løst og fast og forteller oss hva vi skal tenke på til neste uke, før han går igjen. Er sjelden kontinuitet i undervisningen hans, bortsett fra at det dårlige humøret hans stort sett er til stede under hver forelesning, og jeg føler ikke at jeg lærer noe som helst. Skjønner ikke hva det er meningen at jeg skal lære heller, så det er ganske frustrerende. Krysser fingrene for at det bedrer seg!

Tirsdagstimen min, Contemporary Ethical and Moral Issues, er fortsatt like gøy og interessant. Hver time er et lite kultursjokk, og jeg elsker det! Forrige time snakket vi om aktiv dødshjelp. Jeg har blitt godt kjent med ei jente som heter Taylor, fra Oregon i USA, ei søt jente med dreads som gestikulerer masse når hun snakker og som ender nesten hver eneste setning med "dude" eller "man":) Hun er like liberal som undertegnede, og vi protesterer heftig innimellom, enten høylydt, noe som må begrunnes nøye for alle ghanesere, eller lavmælt mens vi rister fortvilet på hodet. Det ghanesiske samfunnet er svært annerledes fra det vestlige på mange måter. Jeg tror den aller største, i hvert fall den tydeligste, forskjellen er det at vi i Vesten er svært individualistiske, mens de i Ghana er veldig kollektivistiske. Dersom vi har noe vi vil oppnå, er det ingen andre enn oss selv som til syvende og sist kan hjelpe deg med det, og vi har alle rett til å ta avgjørelser som gjelder seg og sitt. Her er vi alle en del av en større helhet som vi alle har ansvar for. For eksempel: Et barn er hele landsbyens eiendom, og om du velger å ta abort, så fjerner du et barn fra landsbyen. Derfor er dilemmaet abort/ikke abort noe som skal diskuteres og avgjøres av hele landsbyen(!).

Onsdag ringte Taylor meg og lurte på om jeg ville komme over og hjelpe henne å lage middag til en ghanesisk venn av henne som hadde det bursdag. Vi lagde skikkelig meksikans mat, med tomatbønner, mais, løk og tomat, hjemmelagde tortillas, salat, hot sauce og cheddarost. Og så bursdagskake etterpå! Nammenam!
Satt på plenen inne i borggården på ISH1 og spiste og kosa oss. Resten av dagen skrev jeg ferdig en innlevering til dagen etter, i Psychology of Religion, som det viste seg at bare noen få av oss hadde gjort, så den ble utsatt til neste uke. Like greit, for vi fikk ikke litteraturen vi skulle ha før nettopp nå på torsdag, så nå har vi noe som faktisk står på pensum å basere oppgaven på... Skikkelig tordenstorm ute når jeg skulle sove, elsker å legge meg til lyden av torden og styrtregn! Får meg til å savne den gamle hybelen min, der hele huset vaiet når det blåste ordentlig ute, og man bare kunne krype sammen under pleddet på sofaen med en god bok den ene handa og en bøtte te i den andre. <3

Torsdag hadde vi time, og så dro jeg til kjøpesenteret og ble der noen timer. Skulle egentlig finne meg et par jeans, men det de hadde var enten svindyrt eller absolutt ikke passelig. Afrikansk passform går ikke overens med beina mine. Så jeg satte meg på den fænsysmænsy restauranten igjen, spiste lunsj og drakk en cappuccino, mens jeg begynte på Social Work-leksa til neste uke; nettopp å lese boka "How Our Parliament Functions". En meget tørr og detaljert liten sak om det ghanesiske parlamentet. Når jeg kom tilbake til ISH dro vi ut til Ryan's, men ble ikke lenge. Endte opp med å dra for å spiste gelato i stedet:) Ble tidlig kveld på oss alle.

Fredags morgen tok jeg med meg Allie, Amy og Jenna til Cuppa Cappuccino, den kaffebaren som Dave tok meg med til. Bestilte kanner med ordentlig svart kaffe (herlig!), sandwicher med geitost og tomat, avocado og blåmuggelost og tunfisk og ost, samt to smoothies på deling. Jeg kommer virkelig til å savne de jentene når de drar! Men vi har allerede avtalt at de skal til Norge og jeg til California, så vi sees igjen. På kvelden dro alle fire til Monsoon og spiste sushi! Gourmetdag deluxe!

Jeg har bestem meg for å lage en liste over norske ting jeg savner, sånn at jeg kan gå gjennom den, punkt for punkt, når jeg kommer hjem. Det blir nok neste innlegg (Så kan dere der hjemme få en oversikt over hva dere bør ha klart på kjøkkenet når denne frøkna returnerer til fedrelandet!). Jeg kommer til å bli feit og lykkelig:)
Jeg har en mistanke om at denne liste kommer til å inneholde mye mat, jeg har nemlig innsett at jeg er et matvrak av dimensjoner. Ghana er ikke akkurat noen kulinarisk høydare, og det finnes en grense for hvor spennende kylling og ris kan være. Til nå har jeg tilfredsstilt smaksløkene mine med jevne mellomrom ved å besøke bedre restauranter i byen, og med enkelte besøk til Shoprite på det store kjøpesenteret, der de har importert og usannsynlig dyr mat. Jeg var innstilt på å nøye meg med dette i de drøye 100 dagene jeg har igjen her, men i går skjedde det noe! Dave, som er like glad i mat som meg, har tatt meg med til de fleste restaurantene jeg kjenner til der jeg får mat som tilfredstiller både sanser og hjemlengsel, og i går, etter frokost på fransk bakeri, tok han meg med til et litt mindre kjøpesenter. Senteret består av noen få små, og to store butikker. Den ene store butikken selger ting, den andre selger mat. Ting-butikken har alt fra iPod-adaptere (noe de ikke hadde på Apple-butikken på det store kjøpesenteret), til klesklyper, lekeapparat og kokebøker. Matbutikken har... alt jeg har savna!
Fantastisk utvalg, og bare en brøkdel av prisen til Shoprite. Vi virra lykkelige fra hylle til hylle i en time, og jeg kom med fornøyde og overraskede utbrudd når jeg så ostehylla, bakeriavdelinga, krydder, sauser, grønnsaker og yoghurter i alle samkskombinasjoner du kan tenke deg. FANTASTISK. Vi gikk rundt og sammenlignet favorittmat, og planla hva slags mat vi skal lage sammen. Michelle på sitt lykkeligste:)
Gleder meg til å dra tilbake dit!

I dag har jeg og jentene vært en liten tur i Madina, og jeg har vært flink, kjøpte ikke ett klesplagg! Fant meg en liten veske og handlet masse salatingredienser. De to siste gangene jeg har vært der har jeg handla som en full sjømann (for å bruke et av mammas uttrykk), men har virkelig gjort noen funn, og har for øyeblikket ti "nye" kjoler fra Madina hengede i skapet:)  Er fantastisk for meg, som er så glad i skjørt og kjoler, men glad i å sove lenge og bruke minst mulig tid på morgenen på å se ok ut, å bare behøve ett eneste klesplagg om dagen. Jeg trer en kjole over hodet, klæsjer på litt solkrem og mascara, og så er klar til å møte dagen.
Resten av dagen går vel med på å lese ferdig den inspirerende boken om det ghanesiske parlamentet, og muligens lese litt Psychology of Religion.

Ellers så var vi uten strøm og vann i begynnelsen av denne uka, men nå som jeg har blitt kjent med folk som ikke bor i ISH har jeg i det minste tilgang på dusj! Verre er det når mobilen går fri for strøm og sånt.

Ingen store planer for den kommende uka foreløpig, drar muligens vestover til helga, men det kommer litt an på hva folk skal og hvor opptatte de er. Tirsdag skal jeg være med Emily til Madina og hjelpe henne å finne kjoler, og så har jeg den innleveringen til torsdag som sikkert tar litt tid. Er alltid noe å ta seg til i alle fall!
Tror jeg må ta meg en tur til A&C også (det lille kjøpesenteret) og svi av noen lapper.
Jeg har det så utrolig mye lettere for å bruke mye penger på mat fremfor ting. Maten i seg selv varer riktignok ikke så lenge, men minnene om en god middag sammen med bra folk gjør. Og jeg nyter god mat så mye at jeg gladelig betaler litt for det! :)

Nå skal jeg slutte av, har jo skrevet en halv bok allerede!

Brace yourself...

...for dette blir et langt innlegg! Nettet er tilbake etter et lengre opphold, så her kommer en grundig oppdatering. Masse å lese, så rigg deg til med noe godt i glasset eller koppen før du leser videre!
Forrige helg dro jeg og Allie til Volta regionen. Det foregikk omtrent som følger:
Fredag: Jeg og Allie tro-er til Madina, der vi hopper på en tro-tro til Hohoe (Festlig navn, ikke sant? Uttales Håhåi, men likevel.), hopper av før vi kommer til Hoehoe, spiser stekt ris i en chop bar, finner en taxi og humper videre til landsbyen Liepe Wote. Vel fremme på gjestehuset der venter vi en times tid på at han som styrer med rommene skal komme ned fra Ghanas høyeste fjell og ta oss imot. Det er nemlig derfor vi er i denne landsbyen, Mount Afadjato skal bestiges! Resten av dagen går med på å sove litt, utforske landsbyen (fort gjort), spille usannsynlige mengder kort, innta en herlig middag (ris med soppsaus, landsbyen hadde visst egen soppfarm), litt lesing, og mye latter.

Lørdag: 05:00 – to freshe jenter står opp og gjør seg klare til å bestige fjell:

Vi må ha med oss guide, og Kofi leder oss frem mørket. Planen var å se soloppgangen fra fjelltoppen, men det gikk i vasken med overskyet vær. Utsikten var det uansett ikke noe å si på, til tross for morgentåke:

 

We made it!

Da vi kom ned fra fjellet viste Kofi oss hvordan de fremstilte gin av palmevin (utrolig provisorisk utstyr, men det luktet unektelig gin), og så besøkte vi denne koselige familien og fikk smake palmevin. Damen i bakgrunnen lager palmeolje:

Brifebilde med fjellet i bakgrunnen

Da turen var over spiste vi frokost, før vi fikk en fyr til å kjøre oss nordover på motorsykkel. I stedet for å ta hovedveien kjørte vi fra landsby til landsby. Sola kom omsider frem, og vi suste av gårde i naturskjønne omgivelser. Volta regionen er ikke kjent for å være den vakreste i Ghana uten grunn.
Omsider kom vi frem til Likpe Todome, der vi møtte Boss. Boss er, i følge ham selv, den beste guiden i hele verden. Mannen er 60 år, tynn som ei flis, og hoppet oppover fjellsida i en altfor stor Red Sox t-skjorte som han har fått av en turist fra Boston:

Likpe Todome er en liten landsby, uten mye å by på, bortsett fra at det er den landsbyen som ligger nærmest hulene på grensa til Togo. Og de ville jo vi se. Så vi tusla oss oppover fjellsida, beundra utsikta over landsbyene under oss, ghanesiske på den ene siden og togolesiske på den andre. Her står Boss og Allie i krysset mellom veien til Togo og veien til Ghana:

Så tok Boss oss til hulene. Menneskene i landsbyen tror at forfedrene deres bodde der i en periode mens fiendene deres herjet rundt i dalen nedenfor. Det er seks huler, hver med sin funksjon: møtehulen, ”utkikstårnet”, sovehulen, høvdingens hule (som hadde en fantastisk luftgjennomstrømning, som Boss sa: ”Best air condition in town!”), fangehulen og spionasjehulen. Sovehulen var full av flaggermus, det var gøy:

De suser forbi deg, og du kjenner bare lufttrykket, fordi de bruker ekkolokalisering. Er ikke borti deg engang. Høvdingens hule var delt i to, og for å komme til den innerste og øverste delen, må man klatre opp gjennom et trangt hull. Boss fortalte stolt at en turist hadde gjort det for tre år siden. Michelle og Allie ser på hverandre, ser på Boss og sier deretter i kor: ”Can we do it?” Sjelden har jeg sett en mer engasjert 60-åring i Red Sox t-skjorte! Så vi kava oss opp, alle tre, og kom ut på den andre siden. ”Congratulations”, sa Boss, ”you are the first ladies in that cave!”. Creds til oss for det! Jeg var etter sigende også den første personen noen sinne til å krype inn i en trang passasje i fangehulen, noe jeg skjønner godt, for den var fylt med flaggermusbæsj og biller. Hurra!
(Digresjon: Jeg skriver dette i Word før jeg legger det ut på nett, og flaggermusbæsj er faktisk i ordboka. Det finner jeg fascinerende.) Litt mer hulebilder:

Etter å ha utforsket huler, anskaffet oss nye blåmerker og skrubbsår, klatret opp og ned fjellsider med provisoriske tau og hyssingtråder, gikk vi ned i dalen og gjennom litt regnskog før vi stoppet ved en foss. Her vasket vi av oss litt, drakk ferskt vann (er helt ok å drikke når det er rennende, i hvert fall når magen er litt herda – beste vannet jeg har drukket i Ghana!) og så på de små fiskene som svømte rundt:

Etter en stund begynte fiskene å smake på føttene våre (det kiler!), så da bestemte vi oss for å fylle vannflaskene og tusle videre. (Bestemor, jeg ser for meg ansiktsuttrykket ditt når du leser at fiskene smakte på oss. Ubetalelig! Det var mer som om de sugde seg fast i tærne våre. Ganske festlig. Nå skal jeg slutte å være ondskapsfull og skrive om noe annet:p)
Vi kom ned til landsbyen, sov en times tid, spiste omo tuo (risballer) og peanøttsuppe (egentlig mer en tomatbasert suppe med litt peanøtter i, og kylling eller fisk). En helt vanlig ghanesisk rett, men gud så godt det var! Beste peanøttsuppa jeg har hatt hittil! Masse grønnsaker (ghanesisk aubergine, okra, løk og tomat) og nydelig fisk. Nam nam. Vi gikk en liten tur til nabolandsbyen og så gikk vi tilbake for å sove. Stjernehimmelen var usedvanlig klar denne kvelden, sannsynligvis fordi vi var ute på landsbygda uten forstyrrende lys. Jeg har aldri sett så mange stjerner i hele mitt liv! Så vi ble stående ute og beundre det hele før vi gikk og la oss.
Midt på natta våkner vi av at gardinene står horisontalt inn i rommet. Her snakker vi storm i stor skala! Lyn og torden, pøsregn og heftig vind. Så det ble ikke mye søvn på oss den natta.

Søndag: Neste morgen skulle vi egentlig være med Boss i kirka, men som så mye annet i Afrika, så ble gudstjenesten utsatt noen timer. Da hadde vi ikke tid til å vente, siden vi skulle tilbake til Accra før det ble mørkt. Vi måtte til Hohoe for å finne en tro-tro hjem, og hvordan vi kom oss dit er et godt eksempel på hvordan kollektivtransport fungerer her til lands:
Vi humper i en tro-tro fra Likpe Todome til Wli. Tro-troen skulle egentlig helt til Hohoe, men den er ikke full. Siden det kommer til å ta lang tid å fylle den opp, anbefaler sjåføren oss å ta en delt taxi. Vi får selvfølgelig pengene tilbake. En taxisjåfør vinker oss over, Allie kryper inn i forsetet og jeg setter meg bak, sammen med en mann, og: en høne. Yes. Vi kjører ca ti meter bortover, så stopper sjåføren, går bort og snakker med en annen sjåfør, og vi får beskjed om å gå over i hans taxi i stedet. Der sitter det allerede tre personer, men det gjør da ingenting. Så vi skviser fire stykk i baksetet, og tre stykk + en høne i forsetet. Og sånn ankommer vi Hohoe. Der sier bilen stopp, så vi blir stående et kvarters tid og vente på at motoren kjøler seg ned.
Etter hvert finner vi tro-tro-stasjonen, får oss noe å spise, og ikke lenge etterpå suser vi sørover. Turen går sin gang uten større komplikasjoner, og vi hopper av tro-troen ved kjøpesenter, og går opp til campus.
Etter en liten lur fant jeg ut at det var på tide å sløse litt og skjemme meg selv bort, så jeg inviterte Allie med meg på Osus fineste restaurant! Ligger i kategorien svindyrt, i hvert fall til å være Ghana: vi delte en forrett, hadde to hovedretter, delte dessert og en flaske vin for 600,-, noe som egentlig er latterlig! Var kjempedeilig å bare velge seg det man hadde lyst på! Vi spiste vårruller med laks og spinat og sweet chili dip til forrett, delte fettuccini med scampi, hvitløk, sopp, basilikum og tomat-fløtesaus og stekt tunfiskfilet med sitron-parmesan-saus. Nydelig! Mangosorbet med mascarpone og bringebærcoulis til dessert og en skikkelig god flaske sauvignon blanc fra Sør-Afrika akkompagnerte herligheten. Lykke kan i blant kjøpes for penger! (Og den scampipastaen kostet bare 100 kroner, så det er mulig jeg sniker meg dit litt oftere i tiden fremover!) Bar manageren, en fyr fra statene som har bodd mesteparten av livet på Jamaica, ga oss kortet sitt og ba oss ringe neste gang vi kom, sånn at han kunne ordne et godt bord til oss. Fnis. I mars skal vi ut og spise på Monsoon, og da spanderer Allie;)
Vi fant ut at vi hadde svært mange gode grunner til å innta en bedre middag nettopp denne søndagen, jeg never i fleng:
- Jeg hadde vært i Ghana i en måned
- Valentine’s Day
- Norsk morsdag (gratulerer mamma)
- Vi har besteget landets høyeste fjell
- Vi var de første jentene til å klatre gjennom hule nummer 4
- Jeg var den første til å gå inn i den trange passasjen i fangehulen, og sto med føttene godt planta i flaggermusbæsj og biller, og fortjente en bedre middag
- Det var søndag (søndagsmiddag, ikke sant)
- Jeg hadde fått stipend
- Vi hadde fått oss en ny god venn (hverandre)
- Vi hadde blitt guida av den selvutnevnte beste guiden i verden
Etc., etc. Flere gode forslag ble til etter som vinen i flaska minket. Beste valentine’s so far!


Denne uka har jeg vært flink student, gått på forelesninger, notert og diskutert, skrevet en latterlig enkel oppgave: en jente som skal begynne på universitetet blir voldtatt av en væpnet raner (viktig). Hun blir gravid og vurderer abort. Hun kommer til deg og ber om råd. Hva råder du henne til å gjøre? Skriv én side, for hand! Tok ikke lange tida:p Men måtte være nøye med å understreke at dette var mitt vestlige syn, abort blir sett en smule annerledes på her, i likhet med mye annet. La meg komme med noen eksempler på ting fra undervisningen i ulike fag som har overrasket, sjokkert, forbannet, moret og/eller forvirret meg:
- Stor motstand mot det faktum at gutter kan være infertile.
- En lærers utsagn om at homofile ikke klarer å holde seg til én partner av gangen.
- En lærers utsagn om at det å vokse opp med en enslig forelder har store negative konsekvenser for resten av livet ditt.
- En lærers bruk av betegnelsen ”whites” om alle utenfor det afrikanske kontinent, og hans begrunnelse av bruken: det var praktisk.
- En lærers oppfordring til alle sine studenter om å kjøpe boka ”How to make a baby” på bokhandelen.
- En students spørsmål, under temaet adopsjon: Dersom man adopterer, og så får man et biologisk barn, kan man levere tilbake adoptivbarnet da?
- En annen students spørsmål: Dersom man adopterer en jente, og kona di dør, kan man gifte seg med jenta da?
Mye mer har blitt sagt og gjort, skal videreformidle så snart jeg kommer på det!


Å! Jeg har fått den skreddersydde kjolen og skjørtet mitt! Og så kjøpte meg en kjole og et skjørt til. Jeg liker syersken vår. Var i Madina forrige torsdag og kjøpte tøy, så nå har jeg bestilt tre kjoler til.
Jeg og Allie hadde skikkelig shoppetur. Fikk meg et par nye sandaler, sminke, magebelte, et skjørt, to par shorts, tre topper og fem kjoler. Klærne er brukt, men det gjør da ingenting! Nydelige kjoler, akkurat passe bestemoraktig Unn-Irén:) Var utrolig deilig å få nye klær etter å ha gått rundt i det samme i en måned. Tok ikke akkurat mye med meg hit!

Og: Jeg har vært på en kaffebar! Dave tok meg med dit, og de har ordentlig kaffe, smoothies og sandwicher! Vi konsumerte en eplepaismoothie, en peanøtt- og banansmoothie, en iskaffe mocca og avokado- og blåskimmelost sandwicher. Himmelsk! Eneste kaffen man får rundt her er pulverkaffe, så når man får ordentlig espresso – kan ikke beskrives. Jeg var på kjøpesenteret i går for å kjøpe yogamatte, noe de var fri for, så da trøstet jeg meg med en cappuccino på den fænsysmænsy restauranten de har der. Den har til og med kleskode. Godt å kose seg litt!

Prismessig er både mat og reising billig her, jeg spiser middag for under fem kroner på night market, og vi betalte 30 kroner for tro-tro-turen nordover og 35 kroner for dobbeltrom begge stedene. Middag for oss begge kostet 15 kroner. Finfint! Det er finere plasser man kan gå til, som har stivere priser, men det er godt å kunne gå på sånne steder når man får lyst på vestlig mat!

I går kveld var vi ute på Ryan’s igjen – torsdag er happy hour dag! Artig kveld. Jeg spiste den beste burgeren på sikkert et år, smakte hjemmelaget:)

I dag tidlig ble jeg vekket klokka sju (!) av elektrikeren som banket på døra – han skulle fiksa vifta vår. Vifta har bråka og vært litt slarkete siden jeg kom, men forrige fredag begynte den å hyle, og så stoppa den. De fikk den til å virke igjen, men på søndag var det slutt. Så vi hår gått rundt uten vifte i nesten en uke. Varme netter! Etter et nytt forsøk på å fikse vifta skjønte elektrikerne også at det var på tide med en utskiftning, så nå har vi en flunkende ny, stillegående vifte i taket. Hurra!

Ellers har jeg det kjempefint for tiden. Masse flotte folk rundt meg, stort mer trenger man ikke. Her har du et lite knippe av de aller fineste: Kurtis, Allie, meg, Devon og Kyle i forgrunnen. Amy, Jenna og Dave mangler. Får se om jeg retter opp det ved en senere anledning:)

Fem opplysninger til slutt:

- Klesvaskdama har rota bort ene handkleet mitt. Det store fine med alle fargene. *sukk*
- Jeg har bestemt meg for å prøve soyamelk.
- Jeg håper vi drar til Champs og synger karaoke i kveld.
- Jeg har gjort et varp! Jeg har kjøpt tre sesonger House på (pirat)dvd, for bare 25 kroner stykk! Oppløsninga er grusom og halve skjermen er til en hver tid fylt med kinesisk teksting. Men jeg ser i sjarmen i det, og koser meg:)
- Jeg har tatt en piercing. I øret. Sånn som Marte har faktisk, men på andre siden. I sølv. Den skinner i sola og er fin. Den datt ut da jeg snudde på den på tur tilbake fra Volta regionen, men jeg fikk den inn igjen, i en tro-tro, på en vei med fartsdumper, uten speil, men med skitne fingre, og jeg fikk ikke betennelse engang. Om ikke det er beundringsverdig, så vet ikke du!

Nå er du sikkert lei av å lese, så nå skal jeg slutte. Over og ut.