Siste nytt

Ikke store greiene. Har ikke skjedd mye banebrytende her i det siste, men kan jo oppsummere siste "vekka":

Søndag: siste dag med OL, og ishockey-finale mellom USA og Canada. Dette måtte vi selvfølgelig få med oss, så en gjeng bestående av fem amerikanere, fem og en halv canadier, en halv nordmann og en skotte dro på en rundtur uten like for å finne et sted hvor denne begivenheten kunne beskues. Champ’s sportsbar hadde bare en ødelagt satelitt, Epo's hadde en som fungerte, men ikke den riktige kanalen. Vi prøvde til og med den canadiske og amerikanske ambassaden (noe som ikke er så merkelig, masse folk så superbowl på den amerikanske ambasssaden), men kom oss ikke inn der heller. I det minste fikk vi et hyggelig tilbud om å komme tilbake og bruke ambassadenes svømmebasseng(!). Så det ble ikke noen kamp på oss den dagen. Kan ikke si at det opprørte meg veldig. Men jeg ble en smule stolt når Canada vant, det skal sies.

Mandag, tirsdag og onsdag forløp som mandager, tirsdager og onsdager flest her nede, en salig blanding av skole og fritid, uten strøm og vann denne uka. Torsdag begynte jeg og Taylor å planlegge Côte d'Ivoire-turen vår, før jeg, Jenna, Emily og Amy dro til Osu, jeg og Jenna tok nye piercinger og så feiret vi tradisjonen tro med smoothie, før vi dro og spiste kinamat. Tilbake på ISH dro vi over til ISH 1 og dusja før vi krøyp til køys, endelig med takvifta surrende rundt over hodet, strømmen var tilbake:)

Fredag dro jeg, Janet og Sarah til den Liberiske flyktningeleiren i Ghana. Den er alt annet enn det mentale bildet som kommer opp hos de fleste når man hører begrepet "flyktningeleir". Her er det ingen telt og ingen akutt krisesituasjon. Leiren har eksistert siden 90-tallet, og har utviklet seg fra deg stereotypiske flyktningeleiren til en landsby bestående av bolighus, ca 40 skoler, sykehus og butikker, og er tilholdssted for ca 11.000 liberere. Her arbeidet vi for en organisasjon for kvinnene i leiren, de lærer kvinnene å sy klær og tilbehør, smykker, lage mat etc., som selges slik at de har en inntekt. På kvelden dro jeg, Alli, Amy, Kurtis, Kyle, Devon, Emily, Jill og Dave til Tyme Out, et utested på campus, og spilte Fossefall. Artig:)

Lørdag var det Ghanas nasjonaldag, hurra! Vi feiret med å dra på buffet på den etiopiske restauranten, før vi dro til Champ's og Mirage. Den beste kvelden ute i Ghana sålangt! Det var en herlig miks av ghanesere og obrunier ute, på Champ's var det gode drinker og karaoke så det holdt, og på Mirage var dansegulvet smekkfullt!
La meg etter fem engang. Søndag sov jeg lenge, fiksa internett til rommet (fantastisk deilig!) og dro til Osu med jentene og spiste kinamat og drakk smoothies. Mandag dro de andre til Kokrobite rimelig tidlig, så tidlig at jeg bestemte meg for å dra senere. Gikk helt fint å dra dit alene, kom vel frem i ett-tida, spiste, handla litt, bada og solte oss. Og her kommer det utrolige: jeg ble ikke solbrent! Det er fantastisk.

Dagen i dag har gått med på å planlegge helga, vi skal til den ivorianske ambassaden i morgen. Timen i dag var avlyst, så har ikke gjort noe som helst skolerelatert bortsett fra å melde meg opp til eksamen. Spiste min første pizza på to måneder til lunsj i dag, og det var... vel... pizza. Har tydeligvis ikke vært noe stort savn, men jeg koste meg med osten:p


Nå får jeg snart besøk! Marte kommer neste lørdag og blir til den 30., og så kommer mamma og Stig dagen etter og blir i to uker. Jeg gleder meg skikkelig! Først og fremst til å se dem igjen, men også til å kose meg med de tingene jeg vet de har med til meg, snakke norsk, og å ha mennesker rundt meg som kjenner meg ordentlig godt, og som jeg kjenner ordentlig godt. Jeg gleder meg til å kunne prate ordentlig om alt man bare har sendt korte mail om, jeg gleder meg til å høre latteren til Marte og den herlige sarkasmen hennes, jeg gleder meg til å drikke te med mamma og ordentlig skravle sammen, jeg gleder meg til å flire sammen med Stig og spise god mat.
Mest av alt gleder jeg meg til å vise dem mitt Ghana, å se deres reaksjoner og høre deres tanker og meninger om dette merkelig fine som livet mitt har bestått av de to siste månedene. På en måte blir det rart også. Å få en liten del av Norge, hjemme, vanlig, kjent og normalt ned hit. Hit hvor alt er så annerledes, men som likevel begynner å bli vanlig og kjent. Ting som var merkelige og uforståelige er nå selvsagte. Jeg begynner å bli vant til å være her, og jeg merker at jeg ikke liker Ghana fordi det er nytt og spennede i like stor grad som før, jeg begynner rett og slett å bli glad i landet, menneskene og kulturen fordi jeg har levd midt oppi det. Det er hverdagen min.
Og denne hverdagen gleder jeg meg til å vise frem til dere. Jeg teller dagene.