Brace yourself...

...for dette blir et langt innlegg! Nettet er tilbake etter et lengre opphold, så her kommer en grundig oppdatering. Masse å lese, så rigg deg til med noe godt i glasset eller koppen før du leser videre!
Forrige helg dro jeg og Allie til Volta regionen. Det foregikk omtrent som følger:
Fredag: Jeg og Allie tro-er til Madina, der vi hopper på en tro-tro til Hohoe (Festlig navn, ikke sant? Uttales Håhåi, men likevel.), hopper av før vi kommer til Hoehoe, spiser stekt ris i en chop bar, finner en taxi og humper videre til landsbyen Liepe Wote. Vel fremme på gjestehuset der venter vi en times tid på at han som styrer med rommene skal komme ned fra Ghanas høyeste fjell og ta oss imot. Det er nemlig derfor vi er i denne landsbyen, Mount Afadjato skal bestiges! Resten av dagen går med på å sove litt, utforske landsbyen (fort gjort), spille usannsynlige mengder kort, innta en herlig middag (ris med soppsaus, landsbyen hadde visst egen soppfarm), litt lesing, og mye latter.

Lørdag: 05:00 – to freshe jenter står opp og gjør seg klare til å bestige fjell:

Vi må ha med oss guide, og Kofi leder oss frem mørket. Planen var å se soloppgangen fra fjelltoppen, men det gikk i vasken med overskyet vær. Utsikten var det uansett ikke noe å si på, til tross for morgentåke:

 

We made it!

Da vi kom ned fra fjellet viste Kofi oss hvordan de fremstilte gin av palmevin (utrolig provisorisk utstyr, men det luktet unektelig gin), og så besøkte vi denne koselige familien og fikk smake palmevin. Damen i bakgrunnen lager palmeolje:

Brifebilde med fjellet i bakgrunnen

Da turen var over spiste vi frokost, før vi fikk en fyr til å kjøre oss nordover på motorsykkel. I stedet for å ta hovedveien kjørte vi fra landsby til landsby. Sola kom omsider frem, og vi suste av gårde i naturskjønne omgivelser. Volta regionen er ikke kjent for å være den vakreste i Ghana uten grunn.
Omsider kom vi frem til Likpe Todome, der vi møtte Boss. Boss er, i følge ham selv, den beste guiden i hele verden. Mannen er 60 år, tynn som ei flis, og hoppet oppover fjellsida i en altfor stor Red Sox t-skjorte som han har fått av en turist fra Boston:

Likpe Todome er en liten landsby, uten mye å by på, bortsett fra at det er den landsbyen som ligger nærmest hulene på grensa til Togo. Og de ville jo vi se. Så vi tusla oss oppover fjellsida, beundra utsikta over landsbyene under oss, ghanesiske på den ene siden og togolesiske på den andre. Her står Boss og Allie i krysset mellom veien til Togo og veien til Ghana:

Så tok Boss oss til hulene. Menneskene i landsbyen tror at forfedrene deres bodde der i en periode mens fiendene deres herjet rundt i dalen nedenfor. Det er seks huler, hver med sin funksjon: møtehulen, ”utkikstårnet”, sovehulen, høvdingens hule (som hadde en fantastisk luftgjennomstrømning, som Boss sa: ”Best air condition in town!”), fangehulen og spionasjehulen. Sovehulen var full av flaggermus, det var gøy:

De suser forbi deg, og du kjenner bare lufttrykket, fordi de bruker ekkolokalisering. Er ikke borti deg engang. Høvdingens hule var delt i to, og for å komme til den innerste og øverste delen, må man klatre opp gjennom et trangt hull. Boss fortalte stolt at en turist hadde gjort det for tre år siden. Michelle og Allie ser på hverandre, ser på Boss og sier deretter i kor: ”Can we do it?” Sjelden har jeg sett en mer engasjert 60-åring i Red Sox t-skjorte! Så vi kava oss opp, alle tre, og kom ut på den andre siden. ”Congratulations”, sa Boss, ”you are the first ladies in that cave!”. Creds til oss for det! Jeg var etter sigende også den første personen noen sinne til å krype inn i en trang passasje i fangehulen, noe jeg skjønner godt, for den var fylt med flaggermusbæsj og biller. Hurra!
(Digresjon: Jeg skriver dette i Word før jeg legger det ut på nett, og flaggermusbæsj er faktisk i ordboka. Det finner jeg fascinerende.) Litt mer hulebilder:

Etter å ha utforsket huler, anskaffet oss nye blåmerker og skrubbsår, klatret opp og ned fjellsider med provisoriske tau og hyssingtråder, gikk vi ned i dalen og gjennom litt regnskog før vi stoppet ved en foss. Her vasket vi av oss litt, drakk ferskt vann (er helt ok å drikke når det er rennende, i hvert fall når magen er litt herda – beste vannet jeg har drukket i Ghana!) og så på de små fiskene som svømte rundt:

Etter en stund begynte fiskene å smake på føttene våre (det kiler!), så da bestemte vi oss for å fylle vannflaskene og tusle videre. (Bestemor, jeg ser for meg ansiktsuttrykket ditt når du leser at fiskene smakte på oss. Ubetalelig! Det var mer som om de sugde seg fast i tærne våre. Ganske festlig. Nå skal jeg slutte å være ondskapsfull og skrive om noe annet:p)
Vi kom ned til landsbyen, sov en times tid, spiste omo tuo (risballer) og peanøttsuppe (egentlig mer en tomatbasert suppe med litt peanøtter i, og kylling eller fisk). En helt vanlig ghanesisk rett, men gud så godt det var! Beste peanøttsuppa jeg har hatt hittil! Masse grønnsaker (ghanesisk aubergine, okra, løk og tomat) og nydelig fisk. Nam nam. Vi gikk en liten tur til nabolandsbyen og så gikk vi tilbake for å sove. Stjernehimmelen var usedvanlig klar denne kvelden, sannsynligvis fordi vi var ute på landsbygda uten forstyrrende lys. Jeg har aldri sett så mange stjerner i hele mitt liv! Så vi ble stående ute og beundre det hele før vi gikk og la oss.
Midt på natta våkner vi av at gardinene står horisontalt inn i rommet. Her snakker vi storm i stor skala! Lyn og torden, pøsregn og heftig vind. Så det ble ikke mye søvn på oss den natta.

Søndag: Neste morgen skulle vi egentlig være med Boss i kirka, men som så mye annet i Afrika, så ble gudstjenesten utsatt noen timer. Da hadde vi ikke tid til å vente, siden vi skulle tilbake til Accra før det ble mørkt. Vi måtte til Hohoe for å finne en tro-tro hjem, og hvordan vi kom oss dit er et godt eksempel på hvordan kollektivtransport fungerer her til lands:
Vi humper i en tro-tro fra Likpe Todome til Wli. Tro-troen skulle egentlig helt til Hohoe, men den er ikke full. Siden det kommer til å ta lang tid å fylle den opp, anbefaler sjåføren oss å ta en delt taxi. Vi får selvfølgelig pengene tilbake. En taxisjåfør vinker oss over, Allie kryper inn i forsetet og jeg setter meg bak, sammen med en mann, og: en høne. Yes. Vi kjører ca ti meter bortover, så stopper sjåføren, går bort og snakker med en annen sjåfør, og vi får beskjed om å gå over i hans taxi i stedet. Der sitter det allerede tre personer, men det gjør da ingenting. Så vi skviser fire stykk i baksetet, og tre stykk + en høne i forsetet. Og sånn ankommer vi Hohoe. Der sier bilen stopp, så vi blir stående et kvarters tid og vente på at motoren kjøler seg ned.
Etter hvert finner vi tro-tro-stasjonen, får oss noe å spise, og ikke lenge etterpå suser vi sørover. Turen går sin gang uten større komplikasjoner, og vi hopper av tro-troen ved kjøpesenter, og går opp til campus.
Etter en liten lur fant jeg ut at det var på tide å sløse litt og skjemme meg selv bort, så jeg inviterte Allie med meg på Osus fineste restaurant! Ligger i kategorien svindyrt, i hvert fall til å være Ghana: vi delte en forrett, hadde to hovedretter, delte dessert og en flaske vin for 600,-, noe som egentlig er latterlig! Var kjempedeilig å bare velge seg det man hadde lyst på! Vi spiste vårruller med laks og spinat og sweet chili dip til forrett, delte fettuccini med scampi, hvitløk, sopp, basilikum og tomat-fløtesaus og stekt tunfiskfilet med sitron-parmesan-saus. Nydelig! Mangosorbet med mascarpone og bringebærcoulis til dessert og en skikkelig god flaske sauvignon blanc fra Sør-Afrika akkompagnerte herligheten. Lykke kan i blant kjøpes for penger! (Og den scampipastaen kostet bare 100 kroner, så det er mulig jeg sniker meg dit litt oftere i tiden fremover!) Bar manageren, en fyr fra statene som har bodd mesteparten av livet på Jamaica, ga oss kortet sitt og ba oss ringe neste gang vi kom, sånn at han kunne ordne et godt bord til oss. Fnis. I mars skal vi ut og spise på Monsoon, og da spanderer Allie;)
Vi fant ut at vi hadde svært mange gode grunner til å innta en bedre middag nettopp denne søndagen, jeg never i fleng:
- Jeg hadde vært i Ghana i en måned
- Valentine’s Day
- Norsk morsdag (gratulerer mamma)
- Vi har besteget landets høyeste fjell
- Vi var de første jentene til å klatre gjennom hule nummer 4
- Jeg var den første til å gå inn i den trange passasjen i fangehulen, og sto med føttene godt planta i flaggermusbæsj og biller, og fortjente en bedre middag
- Det var søndag (søndagsmiddag, ikke sant)
- Jeg hadde fått stipend
- Vi hadde fått oss en ny god venn (hverandre)
- Vi hadde blitt guida av den selvutnevnte beste guiden i verden
Etc., etc. Flere gode forslag ble til etter som vinen i flaska minket. Beste valentine’s so far!


Denne uka har jeg vært flink student, gått på forelesninger, notert og diskutert, skrevet en latterlig enkel oppgave: en jente som skal begynne på universitetet blir voldtatt av en væpnet raner (viktig). Hun blir gravid og vurderer abort. Hun kommer til deg og ber om råd. Hva råder du henne til å gjøre? Skriv én side, for hand! Tok ikke lange tida:p Men måtte være nøye med å understreke at dette var mitt vestlige syn, abort blir sett en smule annerledes på her, i likhet med mye annet. La meg komme med noen eksempler på ting fra undervisningen i ulike fag som har overrasket, sjokkert, forbannet, moret og/eller forvirret meg:
- Stor motstand mot det faktum at gutter kan være infertile.
- En lærers utsagn om at homofile ikke klarer å holde seg til én partner av gangen.
- En lærers utsagn om at det å vokse opp med en enslig forelder har store negative konsekvenser for resten av livet ditt.
- En lærers bruk av betegnelsen ”whites” om alle utenfor det afrikanske kontinent, og hans begrunnelse av bruken: det var praktisk.
- En lærers oppfordring til alle sine studenter om å kjøpe boka ”How to make a baby” på bokhandelen.
- En students spørsmål, under temaet adopsjon: Dersom man adopterer, og så får man et biologisk barn, kan man levere tilbake adoptivbarnet da?
- En annen students spørsmål: Dersom man adopterer en jente, og kona di dør, kan man gifte seg med jenta da?
Mye mer har blitt sagt og gjort, skal videreformidle så snart jeg kommer på det!


Å! Jeg har fått den skreddersydde kjolen og skjørtet mitt! Og så kjøpte meg en kjole og et skjørt til. Jeg liker syersken vår. Var i Madina forrige torsdag og kjøpte tøy, så nå har jeg bestilt tre kjoler til.
Jeg og Allie hadde skikkelig shoppetur. Fikk meg et par nye sandaler, sminke, magebelte, et skjørt, to par shorts, tre topper og fem kjoler. Klærne er brukt, men det gjør da ingenting! Nydelige kjoler, akkurat passe bestemoraktig Unn-Irén:) Var utrolig deilig å få nye klær etter å ha gått rundt i det samme i en måned. Tok ikke akkurat mye med meg hit!

Og: Jeg har vært på en kaffebar! Dave tok meg med dit, og de har ordentlig kaffe, smoothies og sandwicher! Vi konsumerte en eplepaismoothie, en peanøtt- og banansmoothie, en iskaffe mocca og avokado- og blåskimmelost sandwicher. Himmelsk! Eneste kaffen man får rundt her er pulverkaffe, så når man får ordentlig espresso – kan ikke beskrives. Jeg var på kjøpesenteret i går for å kjøpe yogamatte, noe de var fri for, så da trøstet jeg meg med en cappuccino på den fænsysmænsy restauranten de har der. Den har til og med kleskode. Godt å kose seg litt!

Prismessig er både mat og reising billig her, jeg spiser middag for under fem kroner på night market, og vi betalte 30 kroner for tro-tro-turen nordover og 35 kroner for dobbeltrom begge stedene. Middag for oss begge kostet 15 kroner. Finfint! Det er finere plasser man kan gå til, som har stivere priser, men det er godt å kunne gå på sånne steder når man får lyst på vestlig mat!

I går kveld var vi ute på Ryan’s igjen – torsdag er happy hour dag! Artig kveld. Jeg spiste den beste burgeren på sikkert et år, smakte hjemmelaget:)

I dag tidlig ble jeg vekket klokka sju (!) av elektrikeren som banket på døra – han skulle fiksa vifta vår. Vifta har bråka og vært litt slarkete siden jeg kom, men forrige fredag begynte den å hyle, og så stoppa den. De fikk den til å virke igjen, men på søndag var det slutt. Så vi hår gått rundt uten vifte i nesten en uke. Varme netter! Etter et nytt forsøk på å fikse vifta skjønte elektrikerne også at det var på tide med en utskiftning, så nå har vi en flunkende ny, stillegående vifte i taket. Hurra!

Ellers har jeg det kjempefint for tiden. Masse flotte folk rundt meg, stort mer trenger man ikke. Her har du et lite knippe av de aller fineste: Kurtis, Allie, meg, Devon og Kyle i forgrunnen. Amy, Jenna og Dave mangler. Får se om jeg retter opp det ved en senere anledning:)

Fem opplysninger til slutt:

- Klesvaskdama har rota bort ene handkleet mitt. Det store fine med alle fargene. *sukk*
- Jeg har bestemt meg for å prøve soyamelk.
- Jeg håper vi drar til Champs og synger karaoke i kveld.
- Jeg har gjort et varp! Jeg har kjøpt tre sesonger House på (pirat)dvd, for bare 25 kroner stykk! Oppløsninga er grusom og halve skjermen er til en hver tid fylt med kinesisk teksting. Men jeg ser i sjarmen i det, og koser meg:)
- Jeg har tatt en piercing. I øret. Sånn som Marte har faktisk, men på andre siden. I sølv. Den skinner i sola og er fin. Den datt ut da jeg snudde på den på tur tilbake fra Volta regionen, men jeg fikk den inn igjen, i en tro-tro, på en vei med fartsdumper, uten speil, men med skitne fingre, og jeg fikk ikke betennelse engang. Om ikke det er beundringsverdig, så vet ikke du!

Nå er du sikkert lei av å lese, så nå skal jeg slutte. Over og ut.