Livet i ISH II

Senga mi, med bed bug sheet, silkelakenpose og myggnett:)




Skapet mitt, og se - samboeren min har kjøleskap og mikro! Hurra! Kaldt vann er ikke en selvfølge. (Bortsett fra i dusjen.)




Skrivebordet og godstolen min:)




Samboeren min har gått til innkjøp av herlige playboy- og blondegardiner. De henger heldigvis bare i hennes del av rommet.




Utsikt fra verandaen; night market til høyre og dagligvareforretning rett frem.




Utsikt fra verandaen 2; her ser dere en barneskole.




The Courtyard.

Bilder fra Dodi Island

Forrige søndag dro vi altså til Dodi Island, på "cruise". Det var, for å være ærlig en liten skuffelse, bassenget ombord var et barnebasseng, maten kunne vi ha fått fra night market, og besøket hos de lokale på Dodi-øya, gikk ut på at barn fra øya tok oss i hendene og dro oss rundt til andre lokale, som spilte og sang eller lagde klær og mat. Alle hadde satt ut skåler for småpenger, og før vi gikk ba barna om penger eller penner.
Jeg synes dette blir helt feil, innbyggerne på øya vil aldri få et annet bilde av hvite enn den rike, som kommer til øya, gir dem penger og drar igjen, med den store fine båten. Dette fører ikke til økt forståelse for noen parter!
Uansett - her er noen bilder fra turen:



Kurtis tar seg en dukkert i "bassenget", Aasiya ler:p




Jenna, Kurtis, Allie og Amy.




Lokale fiskermenn.




Allie slapper av på dekk.

Bilder fra Mole

Gaby, Allie, Devon med kylling og Kurtis med is, på vei til Tamale.




Kyle, Allie og Kurtis på vei til Mole.




Nabo med avkom kom for å hilse på. Og forresten - jeg zoomer ikke.




Utsikt fra bassenget: to vannhull med åtte elefanter og et par krokodiller!




Allie, Kyle, Kurtis og Devon.




Solnedgang.




Solnedgang, litt senere.




Pumba!




Elefant. Menneske. Vi er små.




Brifebilde.




Dumbo?




Fine dyret!




Kyle og Kurtis leker med en av ungene:)




Allie og et av landsbybarna.




Ris og antilope! Jeg ser morsom ut.




Allie og slangen.




Kyle og slangen.




Kurtis og slangen.




Devon og slangen.




Fortellerstund på taket hos Salia-brødrene.




Kortspill i måneskinn.

Bursdag, bussing og bavianer

Advarsel: Dette blir en lang blogg. På mandag reiste jeg, Gaby, Allie, Kurtis, Kyle og Devon til Nord-Ghana, og vi kom tilbake i dag tidlig. Så nå har jeg litt å fortelle om!

Turen har altså gått til Mole nasjonalpark, og den startet klokken fem mandags morgen med at en nybakt 21-åring (hurra for meg!) oppdaget at vannet igjen var borte i ISH, så noen bursdagsdusj ble det ikke. Seks trøtte mennesker samlet seg etter hvert nede i lobbyen, før de tok taxi til Circle, en del av Accra der hovedbusstasjonen til det selskapet vi brukte befinner seg. Bussen holdt høy standard til å være her, kunne like gjerne vært en buss hjemme. Det samme kan man ikke si om veiene, turen var en humpete fornøyelse!
Underholdning var det heller ikke mangel på, vi fikk en miks av nigeriansk film og – tro det eller ei – amerikansk wrestling. Begge deler engasjerte tydelig det ghanesiske publikumet. Nigeriansk film er en opplevelse, jeg følte meg som om jeg var på et lite feltarbeid der jeg satt. Filmene filmes med handholdt kamera, og lyden blir ikke fiksa på i etterkant. Dette fører til høy skrapelyd fra møbler, noen få ganger mumling fra skuespillerne, og svært ofte roping som fører til sprengte høytalere. Nigeriansk film inneholder nemlig svært mye roping, enten grunnet aggresjon, fortvilelse eller glede. Følelsene uttrykkes lenge og høylydt, understrekes med dramatisk fiolinspill. Filmene har religiøse undertoner og tydelig moral. Noen som vil ha en samleboks i posten kanskje?
Når skjermen var mørk, fyltes høytalerne heller med ghanesisk radio, et annet spennende fenomen. De fleste kanaler spiller 2-3 sekunder av en sang, før de a) kommer med litt mer eller mindre relevant informasjon, b) ber deg om å ringe inn til studio eller c) synger med. Selv synes jeg alternativ c) er mest fascinerende, for i likhet med hjemme, så er det ikke alle programledere her som er like musikalske. Det finnes to teorier som forklarer dette fenomenet; 1) Det er for å unngå at folk tar opp sanger fra radio og lar vær å kjøpe musikken og 2) Radiokanalene har ikke rettigheter til sangene, og har derfor ikke lov til å spille av mer enn noen sekunder i gangen. Alternativ 2) er definitivt mest festlig, og c) en typisk afrikansk løsning på det hele.

Bussturen varte i tolv timer – vi var utrolig nok fremme når vi skulle – og jeg sov nesten hele turen. Vi stoppet flere steder underveis, der det var mulig å kjøpe mat, frukt og drikke fra små markeder og benytte seg av fasilitetene, som ikke eksisterte på bussen. Våkne øyeblikk ble brukt til gjetteleker, lesning og ikke minst mild fascinasjon over underholdningstilbudet ombord. Da vi kom frem til første stoppested, Tamale, dro vi og spiste på indisk restaurant og drakk bursdagsøl sammen med kjæresten til fetteren til Devon, som jobber for en NGO utenfor byen:) Planen videre var å dra på et utested og henge der til bussen skulle gå videre (klokka 06:00, men vi måtte møte 04:30 for å sikre oss billetter), men det fungerer dårlig når man befinner seg i den muslimske delen av landet på en mandag. Så etter litt vurdering frem og tilbake, bestemte vi oss for at hotell var bortkastet for så få timer, og natten ble dermed tilbrakt på benker og gulv ute på busstasjonen, med kortspill, edderkoppjakt og litt søvn. Det er uten tvil den særeste bursdagen jeg noen gang har hatt, men absolutt en minneverdig en! Det fikk meg i hvert fall til å innse at det ikke er så farlig hva man gjør på bursdagen sin, så lenge man tilbringer den sammen med gode venner! Og forresten: tusen takk for alle telefoner, meldinger og facebookmeldinger alle sammen!

På tirsdag sto vi altså opp i firetida, og suste videre mot Mole litt før seks. Da vi kom oss på veien, måtte jeg ta tilbake all tidligere uttrykt negativitet om veistandard, for dette var essensen av humpete! Jeg følte meg som en potetsekk på ryggen til en hest i energisk og urytmisk trav, og i høytalerne dundret radioen som aldri før. Herlig opplevelse! Når bussen kom til landsbyen Larabanga gikk vi av, fant fram til Salia-brødrenes gjestehus, snakket litt med den ene av tvillingbødrene og avtalte å overnatte der når vi kom fra Mole. Han var veldig engasjert når han skjønte at vi var et og et halvt tvillingpar i reisefølget (I tillegg til at mørkhudede ofte finner det vanskelig å se forskjell på hvite, slik som vi ofte finner det vanskelig å se forskjell på dem, så jeg og Gabby fikk flere ganger spørsmål om vi var tvillinger!). Vi spiste frokost og leide sykler, og satte kursen mot Mole, ca en halv mil unna.
Da vi kom til Mole sjekket vi inn, og ble møtt med streng romfordeligspolitikk. Her skulle kjønnene være fordelt på hvert sitt rom, med mindre vi var tre kjærestepar. Og det var vi jo ikke, så vi fikk oss to tremannsrom med forkost inkludert. Vi tok rommene i bruk, og gikk ut for å hilse på naboene; bavianer og vortesvin som regelmessig trafikkerte området utenfor! Vi ble advart mot de tyvaktige bavianene, noe vi smertelig fikk erfare dda vi i et svakt øyeblikk lot døra stå åpen, og vips! kom en bavian inn på rommet vårt, røska til seg brødet vi hadde liggende - og stakk!
Resten av dagen ble tilbrakt ved bassenget, med utsikt til to vannhull. I løpet av den første timen så vi ikke mindre enn åtte elefanter og et par - tre krokodiller! Solnedgangen over området var fantastisk, og etter en bedre middag, en god dusj og noen runder med kortspill, gikk en fornøyd gjeng til sengs.

Neste dag sto vi også tidlig opp, denne gangen for å være med på morgenturen som begynte klokken sju. Vi så masse forskjellige antilopesorter, fuglearter og aper, og ventet i spenning ved vannhullet for å se om det dukket opp noen elefanter, men etter en stund måtte vi skuffet vende nesen mot motellet igjen. Da vi begynte på bakken mot motellet fikk guiden vår plutselig en telefon, og vi fikk vite at det var blitt sett en elefant på vei mot vannhullet. Vi skyndte oss tilbake, og fikk se ikke bare en, men to elefanter! Da guiden skulle ha oss med bak elefantene, for å få dem nærmere det åpne området rundt vannhullet, gikk det nesten galt. Elefanten oppdaget oss, og gjorde seg klar til angrep, noe som førte til at guiden sto klar med våpen i handa, men dyret roet seg heldigvis etter hvert. Visste dere forresten at elefanten er det nest raskeste dyret i jungelen? Ganske utrolig.
Etter nesten-angrepet lot elefanten oss komme nærmere, og vi var vel bare 10 meter unna på det nærmeste. Helt fantastisk. Utrolig at så store dyr kan være så grasiøse. Kjære Silje Bråthen Geitz, jeg har herved full forståelse for din fascinasjon over elefanter, og du ble tenkt mye på mens jeg sto der. :) Når vi kom tilbake til motellet etter fire timer på tur, ventet deilig frokost og te på en sulten og tørst forsamling. Det var første tekoppen min etter at jeg dro fra Norge, og det var fantastisk!
Etter frokost fikk jeg den lysende ideen at vi kunne late som om guttene skulle overnatte i Larabanga, sånn at de kunne sjekke ut – og flytte inn til oss. Ingen sjekket rommene uansett og sengene var store nok til to. Som sagt, så gjort. Klokken tre dro vi på kanosafari, der vi padlet oppover elva på området. Båtene minnet mer om elvebåter enn kanoer – og jeg kjente et stikk av lengsel etter Altaelva, fluefiske og varm te rundt bålet. Så kom jeg på at det ikke er fiskesesong før jeg er hjemme uansett, og da gikk det fint:p På vei tilbake fra kanosafarien, der vi alle satt på taket på en jeep, stoppet vi i en landsby, fikk se hvordan leirhyttene deres ser ut inni, hvor de har dyrene, og moskeen deres.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tenkte meg kanskje at leirhytter var mer forbeholdt de mer avsidesliggende strøkene i Afrika, men man skal ikke langt utenfor de store byene, spesielt i nord, før man finner små klynger med leirhytter og en liten moské.
Når vi kom tilbake spiste vi middag, badet og spilte kort, før vi alle gikk og la oss. Midt på natten ble vi vekket av at noen banket kraftig på døren, og alle for opp i panikk og tenkte at ”nå er vi avslørt”. Guttene gjemte seg på badet mens vi åpnet, og heldigvis viste det seg å bare være en misforståelse – de trodde vi hadde bestilt vekking… Vi pustet lettet ut, og la oss igjen.

Neste morgen sov vi lenge, sjekket ut, spiste frokost og tilbrakte hele formiddagen ved og i bassenget. Herlig! I nord er lufta mye tørrere enn her i sør, så tilværelsen blir litt mindre klam, en fin avveksling! På ettermiddagen syklet vi tilbake til Larabanga, og rakk akkurat frem i tide til fotballkampen mellom Ghana og Nigeria i Africa Cup. Ghanesere er fotballgale. Og det gjelder ALLE. Om man ikke finner noe å snakke med en ghaneser om er The Black Stars (landslaget) et sikkert tema. Så der sto vi, seks obrunier, midt inni en klynge med Lanrabanga-væringer (haha!) på en gårdsplass, med en liten tv foran oss. Og HURRA! – Ghana vant 1-0, og er nå i finalen, som spilles i morgen. Om jeg har fortstått det rett, så er dette Ghanas første sjanse til å være med i World Cup på nesten 30 år. Men nok om fotball, herregud. Er da langt viktigere ting å skrive om!
Middagen besto av ris med antilope(!), før vi ble vist rundt i landsbyen med dens severdigheter (nå gikk det nettopp opp for meg hva det ordet betyr; ting som er verdig å bli sett… norsk er artig enkelt noen ganger); moskeen var et naturlig utgangspunkt, før unggutten Jaja ville vise oss slangen sin, og vi gikk ned til det lokale drikkevannet for å se på krokodillene som bodde der. Til slutt returnerte vi til Salia-brødrenes gjestehus, der vi sov på taket. Det var, i tillegg til elefantene og bassenget, høydepunktet på turen.
Vi samlet oss oppe på taket, der Salia fortalte oss en historie som handlet om tålmodighet. Det blir tidlig mørkt, allerede i sekstida, men månen lyste så sterkt at vi helt fint kunne spille kort uten andre lyskilder. Til slutt la vi oss fornøyde under den afrikanske stjernehimmelen og sovnet til landsbylydene som sakte men sikkert døde ut.

Neste morgen, klokken halv fem presis, begynte bønneropene fra moskeene å lyde over Larabanga. Folket i landsbyen samlet seg til bønn, og mens fremmede ord på arabisk nådde ørene våre, krøp seks vestlige ungdommer tettere sammen under teppene og sov videre. En times tid senere våknet vi alle tidsnok til å se solen stige opp over horisonten, mens landsbyboerne gikk til sine daglige gjøremål. Dette var en magisk natt, uten tvil. Jeg er klar over at den har blitt beskrevet med store ord, men ikke større enn fortjent.
Vi sto opp, pakket, og tok humpet oss tilbake til Tamale. Vi spiste red red (bønner og stekt plaintain, en slags grønnsak i bananfamilien, det som kalles kokebanan i Norge tror jeg) i en chop bar, den ghanesiske betegnelsen på et lite sted som serverer mat. Denne chop baren var utendørs, besto av to bord og en dame som tok seg av maten, og red red var det eneste på menyen. Slike chop barer finner man overalt i hele Ghana, og går helt fint an å spise på, i alle fall når man har vært her en stund. Etter maten vandret vi litt rundt på markedet i Tamale, før vi tok nattbussen til Accra klokken fire; nye tolv timer med nigeriansk film og ghanesisk radio. Og ikke tro at det faktum at klokken er to på natten er god nok grunn til å la være å sette på en hysterisk film, neida.

Vel fremme i Accra fant vi oss et par taxier, dro til campus, tok oss en velfortjent dusj og stupte i seng, før soloppgang. Nå, noen timer senere, har jeg levert klær til vask, gitt vaskedama en ekstra cedi for at klærne mine skal være ferdig i dag (jeg må seriøst kjøpe meg mer klær, bruker jo alt det jeg har på en uke) sånn at jeg har noe å ha på meg i morgen, spist frokost på night market og svart på uendelig masse mail og facebookmeldinger som har tikket inn mens jeg har vært borte. Men det er koselig å høre fra alle, så send mail, bilder, kommenter på bloggen og gi meg ørtogforti notifications – jeg liker det!

I dag tror jeg jeg bare skal slappe av, spise god frukt og kanskje se en film, kjenner jeg har litt behov for å være asosial etter å ha hatt folk rundt meg hele tiden i en uke. Men man blir avhengig av å ha folk rundt seg størsteparten av tiden også – det er de eneste man har her nede.
I morgen er planen å dra til kjøpesenteret – jeg skal kjøpe godt brød, smør, paprika og hvitost! Gleder meg som en unge:D

Nå skal jeg slutte av, finnes vel grenser for hvor mye dere gidder å lese. Kom dere helt hit er jeg imponert. Satser på kortere og oftere oppdateringer heretter!
Klemmer til alle, håper dere liker bildene!

Om hisjhasj (sitat bestemor) og andre fritidssysler

Da har jeg allerede vært her i over en uke, og det er på tide med en bloggoppdatering!

På onsdag dro vi altså til Allianse Francaise her i Accra, spiste middag og hørte på highlife-bandet som spilte. Highlife er den ghanesiske musikkstilen, veldig kult! Etter at bandet gikk av scenen dro vi videre til reggae night på Labadi Beach. Stranden var nydelig, og vi gikk i vannkanten på vei bort til scenen og baren, og alle menneskene. Alle de høye menneskene, og da snakker vi ikke i centimeter. Reggae og hasj henger nøye sammen, Ghana intet unntak! Jeg har nå offisielt blitt tilbudt å kjøpe hasj for første gang i mitt liv, lært å danse av en stein rastafari, og pådratt meg hodepine av den tunge hasjrøyken som lå tett over området. Jeg er nemlig ganske dårlig på å røyke hasj. Har aldri prøvd det, røykekarrieren min begrenser seg til et par drag frukttobakk fra vannpipe. Stort dårligere til å innta lettere narkotikum blir man vel ikke, og ikke gjorde jeg noe forsøk på å forbedre meg i går heller. Men det er greit. På det området kan jeg faktisk tåle å være verdens dårligste.

Vel, vi kom, vi så, vi gikk. Det var ikke noe å si på musikken og stemninga, men når det er umulig å få kontakt med folk fordi de er hinsides kommunikasjonsevne, så mister det å være sammen med andre litt av poenget for min del. Hasjrøyking er jo rimelig vanlig mange andre steder i verden, og det er ganske rart for en liten norsk pike, som kommer fra et samfunn der hasjrøyking er rimelig devaluert, å høre andre prate om foreldrenes hasjforbruk, og hvor ofte de røyker hjemme, opplevelser de har hatt når de var høye etc. Men blir jeg fristet? Ikke litt engang.

Torsdag ble tilbrakt i senga sammen med datamaskinen og atskillige episoder med første sesong av House. Chill! Fikk til og med lurt i meg et par biter Melkerull som jeg har tatt med meg hjemmefra. Skikkelig søndag altså! På en torsdag. Men det er vel lov? På kvelden ble jeg med et par andre tvillinger, Amy og Ally, canadierne og en haug med andre folk til Ryan’s Irish Pub i Osu. Man blir kjent med så utrolig mange her, skulle gjerne oppdatert alle der hjemme på hver enkelt, men sorry mac! Orker ikke, gidder ikke, passer mæ’kke, osv. Vi er tross alt godt over 1000 internasjonale studenter, pluss at det bor en haug med ghanesere i samme bygg som oss også, så man møter nye folk hver dag. Det er i øyeblikk som dette jeg virkelig skulle ønske at jeg var flinkere til å huske navn! Men jeg kommer meg:)
Ryan’s var kjempekos, hadde det veldig gøy, traff noen amerikanere, tyskere og en fra Singapore som jobber som lærere her. Hadde mange og lange diskusjoner om musikk, teater og tv-serier men en av dem, Dave, som hadde utrolig like interesser som meg. Artig!

I går dro jeg til Osu sammen med tre jenter fra California; Janet, Marissa og Sarah, vi spiste lunsj, så oss rundt i butikker og boder, og tok taxi videre til kjøpesenteret. Jeg har blitt flink til å prute! Alt prutes på her, til og med taxiturer, der prisen avtales før man setter seg inn i bilen. Veldig mange, både taxisjåfører og selgere har en tendens til å tilby en skyhøy pris bare fordi man er hvit, men da hjelper det å ha vært her en stund og kunne sammenligne med hva man har betalt før. Taxisjåføren i går skulle ha ti cedi fra Osu til kjøpesenteret, noe som er en latterlig pris, vi betalte fire.
Og mamma, TUSEN TAKK for den ringen jeg fikk i 20-års gave, den har reddet meg fra mangt et frieri! Det er bare å flashe den, og beklage: ”too late!”, det bruker å fungere. Gutter er rimelig innpåslitne her, de vil være ”vennen din”, gifte seg med deg osv. Møtte en koselig fyr i går da, broren til min ”fruit lady”, hun på night market som jeg kjøper frukt av, som er fra Volta regionen. Han snakker ikke twi, men ewe, og lærte meg noen gloser. Jeg liker språk jeg! Artig å lære, lokalbefolkninga blir så glade når man kan snakke litt. Og så kommer man veldig langt med et smil om munnen og godt humør, og ved å være litt overbærende. Så i stedet for å bli oppgitt eller fornærmet når en parkeringsvakt grep meg om armen i går og konstaterte ”white”, så smilte jeg bare til ham, pekte på meg selv og svarte ”obroni”. Så lo vi litt sammen:)

I dag har vi vært og kjøpt billetter til bussen til Mole, vi har bestemt oss for å dra på mandag. Bursdagen min blir altså tilbrakt på en buss, men hva gjør vel det? Jeg har skjønt at de neste månedene kommer til å bli alt annet enn normale, og da blir ikke bursdagen min det heller. Planen var egentlig å dra til et hotell her som har svømmebasseng med bar, for så å dra ut og spise sushi, men det kan man da gjøre hver dag. Å sitte på en afrikansk buss på vei til en nasjonalpark med elefanter i Nord-Ghana derimot, er jo en litt mer spesiell anledning. Så hvorfor ikke bruke bursdagen sin til det? Vi er seks stykker som reiser; jeg, Gaby, Kurtis, Kyle, Devon og Allie, en av de andre tvillingene. Det blir kos!
Senere i dag er det ”durbar” for de internasjonale studentene, der det blir underholdning fra Ghana, underholdning av studentene selv (tvillingene og Devon har blant annet laget en ”Obroni Blues”), og masse god mat. Har hørt rykter om at det skal være et after party etterpå også. Blir sikkert bra! I morgen er det Dodi Island Cruise, der vi skal til Volta regionen og til Volta lake, verdens største menneskelagde innsjø. Vi skal cruise rundt på sjøen der, med live musikk, mat og drikke, og besøke Dodi-øya og menneskene som bor der. Jeg gleder meg!

Ellers har jeg det fortsatt fint, angrer ikke et sekund på at jeg dro! På myggfronten går det strålende, har ikke fått ett eneste stikk (som jeg vet om) foreløpig, det ser ut til at den ghanesiske mygga ikke er no glad i meg. Det er jo for så vidt et gjensidig forhold, så jeg synes dette er en god ordning.
Nå skal jeg ta en avkjølende dusj og gjøre meg klar til durbar, før jeg legger på plass de nyvaskede klærne mine (skittentøy kan vaskes selv, men kan også leveres inn til en dame som vasker, tørker og bretter for deg for en billig penge, veldig greit å slippe det!) og begynner på pakkeliste for neste uke.
Varme tanker til alle dere der hjemme, håper dere ikke fryser alt for mye, haha!
To ekstra gode klemmer til Marte og Silje, som jeg vet følger med på hva gudmora finner på nede i Afrika! Jeg er glade i dere jentene mine, og om dere oppfører dere pent til jeg kommer tilbake, kan det nok hende at jeg har med noe fint til dere! ;)

xoxo


PS. Bilder kommer i neste innlegg! Lover!

Jeg har blitt samboer!

Janice, sosiologistudent fra Ghana, har flyttet inn, og ommoeblert hele rommet. Noe som ble mye bedre, saa jeg er fornoeyd. Jenta er kjempekoselig, gleder meg til aa bli bedre kjent med henne! I tillegg hadde hun med seg kjoeleskap og micro, saa what's not to like?

Fikk nettopp vite at bestemor har hatt mareritt om gekkoer i sengetoeyet etter at jeg skrev at jeg hadde en paa rommet - bestemor: den er borte, og har ikke plaget meg:) Dessuten spiser den malariamygga, saa den er jo tilnaermet hyggelig.

Stroemmen har vaert av og paa de siste to doegnene, men naa ser det ut til at den er tilbake for godt. Jeg krysser i alle fall fingrene!

I kveld skal vi til en eller annen fransk-ghanesisk organisasjon, der er det jazzkveld hver onsdag med lokale band. Det er ogsaa reaggie night hver onsdag paa en strand i naerheten, saa det er nok aa ta seg til:)

Naa har jeg vaert paa to forelesninger, den foerste fant sted uten foreleser, saa jeg gikk etter et kvarter, men den andre, Strategies of Development in Africa, har en skikkelig kul og engasjert foreleser, saa jeg tror det kan bli bra!

Naa skal jeg slutte av, kontoret for internasjonale studenter stenger naa, saa maa stikke. Skal bort til ISH og ta meg en forfriskende - og ordentlig - dusj!


Ciao!

Vi har stroem og vann!

Hurra! Stroemmen og vannet kom paa i dag tidlig, rett etter at jeg hadde kosa meg med en "bucket shower". Jepp, boettedusj er tingen naar man ikke har vann. Man kjoeper en boette paa night market, gaar ut i bakgaarden og fyller den med vann fra krana (eneste vannkilden i bygget naar stroemmen gaar), tar den med til en dusj og plasker loes. Et lite prosjekt i seg selv, men jeg var saa glad naar vifta i taket begynte aa gaa etter at jeg kom tilbake fra dusjen, at jeg ikke ble oppgitt over den daarlige timingen en gang. Folk som har vaert her siden august sier at dette er det lengste de har vaert uten stroem, saa satser paa at det ikke skjer flere ganger!

Dette betyr ogsaa at jeg kan lade kamerabatteriet mitt, og etterhvert faa noen bilder inn paa bloggen her. Det hadde vel gjort seg tenker jeg!

I gaar var vi nede i Accra og handla, byen ser ikke ut som en hovedstad i det hele tatt! Ser vel egentlig ikke ut som noe jeg har sett foer. Det finnes ingen logikk i hvor ting er plassert, og monumenter og viktige bygg staar midt mellom markeder og gateselgere. Neste gang vi tar turen dit skal jeg fotografere vilt!

I dag er planen aa faa den endelige oversikten over hvilke fag jeg skal ta (Er kjempegoey aa bare velge fritt!) registrere meg paa de ulike instituttene der jeg skal ta fag, samt dra paa min foerste forelesing, i Contemporary Ethical and Moral Issues. Tror det blir kjempeinteressant aa ta et saant fag her i Ghana! Saa satser paa at foreleser dukker opp, men vi er jo bare i foerste undervisningsuke, saa skal ikke haape paa for mye (Se, jeg begynner aa skjoenne hvordan ting fungerer her!).

Twi-skillsene mine blir stadig bedre, jeg kan naa si "hvordan gaar det", "bare bra", "sees i morgen", "hva heter du" og "jeg heter Michelle". Datra til en av selgerne paa night market, Laruba, later til aa ha det aa laere meg twi som sitt personlige prosjekt:)

Vel, jeg skal loepe avgaarde, vannflaska er tom. Drikker litervis for dag her nede, men det maa da vaere en god ting. Klemmer til alle, og Stina, Unn-Iren og Marte: Jeg savner dere! Kom paa besoek! :D

Det er varmt...

... faktisk 32 grader, så jeg har rømt inn på internettkafeen igjen, her har de takvifte. Det har jeg forsåvidt på rommet også, men både strømmen og vannet forsvant i natt, så der er det ikke noe gøy å være for øyeblikket!
Våknet midt på natta av at noe ikke stemte, og oppdaget for at det var lyden av takvifta som mangla. Så det ble ganske varmt under myggnettingen til slutt. Sto opp og fikk tatt en dusj før jeg gikk og la meg igjen, men nå er vannet også borte. Kommer forhåpentligvis igjen i løpet av dagen. Jeg skjønner ikke helt hvordan dette fungerer, men det kommer seg vel:p

Dagen i går var veldig bra, vi startet dagen med orientering for de internasjonale studentene, og vi er faktisk ganske mange dette semesteret, drøye 1.100 stykker. De fleste er fra USA, Canada og andre afrikanske land, men er en del fra Europa her også. Vi er bare to norske, og vi er begge fra UiT. Før jul hadde det faktisk vært tolv stykker fra Norge her, og de var vel en av de største gruppene som var her. Sært, for vi er ikke akkurat mange i dette landet vårt!
I går kveld dro vi ned til Accra, til Osu, som er det mer "hippe" støket av byen, for å feire bursdagen til Gaby. Vi spiste herlig sushi på Monsoon, før vi dro til en klubb som heter Lizzie's, som besto av en bar og flere bord og stoler + noen heftige høytalere med moderne ghanesisk musikk (veldig kult!), rett ved siden av veien, ute(!). Observasjon: ghanesere kan danse! Jeg vil og. Når man ser på dem og tenker tilbake på hvordan et dansegulv ser ut i Norge, så er det bare tragisk:p

I dag har vi vært på et kjøpesenter ikke så langt herfra, der man får kjøpt ganske mange vestlige varer, men til et atskillig høyere prisnivå. Importerte varer er ganske dyrt her, mens alt annet er kjempe billig. Taxi koster nesten ingenting, for eksempel kom vi oss hjem til campus i går, en tur som tar ca 20 minutter, for seks cedi, som er ca 30 kroner! Tro-tro er enda billigere, men det er jo en viss lavere standard der. Tro-tro-er er en slags minibusser, som har ulike stopp langs veien, så det fungerer vel litt som en buss, man betaler så langt man skal, gjerne én krone per pers. Bilene er ikke i verdens beste stand, og man sitter trangt, men det funker!
Når en tro-tro kommer til holdeplassen er det en som henger ut gjennom ene vinduet og roper hvor de skal hen. I dag lærte jeg at "Ål rårårårårå!" betyr "Old Road", noe som betyr at de passerer Legon, der universitetet ligger. Morsomt:)
I morgen skal vi til et annet kjøpesenter, for å kjøpe små nødvendigheter som rengjøringsprodukter, håndklær osv. Det var snakk om å dra på stranda i kveld, men vi får se hva som skjer. Håper bare strømmen kommer tilbake før vi skal legge oss, for nå er det rimelig varm og tung luft inne på rommet!

Nå begynner folkene på night market å kjenne oss igjen, ganske koselig. De er så fornøyde når de prater til oss på twi, det av de lokale språkene som er mest utbredt, og vi klarer å svare rett. Når man møter noen sier man "Atesenn", som betyr "Hvordan har du det?", og da svarer man "Eyey" hvis det går bra, og "Eyey Pa" hvis det går veldig bra:) På markedet må man også velge seg en fruktdame, og så handle utelukkende hos henne resten av semesteret, hvis ikke blir hun fornærmet! Ananasen her er utrolig god, kjempesaftig og søt. Mango er det også mye av, vi har til og med masse mangotrær på campus!

Nå sitter jeg og ser på hvilke fag jeg skal ta dette semesteret. Det viser seg at jeg må ta fag på 300-nivå i stedet for 200-nivå som jeg først trodde, for første året på uni her tilsvarer siste året på vgs hjemme. Undervisningen begynner i morgen, og jeg har enda ikke registrert meg som student, men det er visst ikke noe stress. Jeg pratet med Aasiya i går når vi spiste sushi, og hun lo bare når jeg påsto jeg hadde dårlig tid. To norske jenter, som allerede har vært her et semester og som reiser hjem neste uke sa jeg måtte venne meg til GMT-tidssonen; Ghana Maybe Time. :D
Men det ligger noe i det, tiden går utrolig sakte her, alle er så avslappet og laid back. Deilig å få senket skuldrene litt, samtidig som man treffer mange mennesker og gjør nye ting hele tiden. Tror jeg kan venne meg til dette!

Neste helg arrangeres det et "Dodi Island Cruise" for de internasjonale studentene, lurer på om jeg ikke skal slenge meg med. Det er en båttur på Lake Volta, den største innsjøen i landet, med live band, mat og drikke, og besøk til Dodi-øya for å hilse på "the natives" som bor der. Som antropologistudent kan jeg vel nesten ikke la være!

Nå er det en gjeng med gutter som har fotballtrening rett utenfor her. Jeg fatter ikke at de klarer i denne varmen!

Ellers så har jeg klart å samle meg litt flere fregner og krøller siden jeg kom, er flink til å bruke solkrem og myggmiddel (Så vet dere det, mamma og bestemor!) Selv om jeg har dratt fra kulda, så hører jeg forsatt bestemors stemme i hodet før jeg går ut på kveldene, når mygga biter mest; "Må du klæ godt på dæ!". Og ja bestemor, det gjør jeg! Tights under kjolen og langermet cardigan over. Det er utrolig varmt, men beholder det på med mindre jeg befinner meg midt i en mengde med dansende mennesker eller i en frisk bris. Tar alle forhåndsregler inntil jeg har fått en del myggstikk og kroppen vender seg til det. Malaria er tross alt den sykdommen som dreper flest her i landet, og selv om jeg går på forebyggende medisin, så hindrer den deg ikke 100% å få sykdommen, selv om den gir god beskyttelse. Og om man skulle være så uheldig å bli syk, så sørger medisinen for at sykdommen passerer litt lettere. Men, over til noe hyggeligere!

I går kom en av kompisene til tvillingene, og han har med seg gitar! Flink er han og! Sær fyr, hysterisk morsom. Får se om vi ikke tar oss en musikals aften snart:)

Nå skal jeg slutte av her, tar vel ikke så lang tid før jeg skriver igjen (neste gang jeg trenger et avkjølt lokale eller har noe spennende å fortelle sannsynligvis). Neste uke begynner undervisninga! Kanskje.

Jeg er i Ghana!

Og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Dette er helt surrealistisk! Skriver på norsk, for jeg føler at det engelske ordforrådet mitt ikke strekker helt til.

Jeg skulle komme hit onsdag, men kom ikke lengre enn Oslo før jeg fikk beskjed om at flyet mitt var kansellert, og at jeg ikke kunne dra videre før torsdags formiddag. Heldigvis bor søte Stina ikke lange bussturen unna, så det ble Oslotur og venninnebesøk på meg i stedet! Så jeg havna på "Nordnorsken", tusla rundt i Oslo, med trikk og t-bane og alt annet som hører med, før jeg, Stina og Elin smelte til med restaurantbesøk og "Jesus Christ Superstar"! Bedre siste kveld i Norge får man vel knapt! Når det er sagt, så får siste helga i Norge og siste dagen i Alta også pluss i margen.

Siste helga ble tilbrakt i Tromsø, og jeg er ganske imponert over hvor mange jeg faktsik fikk truffet i løpet av de tre dagene jeg var der! Utrolig koselig å se alle igjen, og kjempetrist å si hadet til alle og vite at jeg ikke ser dem igjen før om flere måneder, i verste fall et år. Kommer til å savne dere masse, masse! <3

Siste dagen i Alta fikk jeg passet og visumet mitt i posten fra den ghanesiske embasaden, noe som var mildt sagt oppløftende, og pakking, mye pakking. Så ble dagen avsluttet med fondue sammen med mamma, Stig og Trond. Kjempekoselig! Gleder meg til neste middag der vi er samlet rundt bordet alle fire!

Var ikke noe gøy å si hadet til mamma, men vi fikk heldigvis en ekstra dag der vi fikk skravla masse over telefon, siden jeg måtte være en ekstra natt i Oslo. Savner skravlinga vår! Men vi overlever;) Før vi vet ordet av det, så står jeg på Kotoka International Airport og ønsker dere velkommen til Ghana!

På torsdag dro jeg altså på nytt inn til Gardermoen, og flyet var heldigvis i rute. mindre heldig var det at jeg startet dagen med hodepine og tette bihuler, og fortsatte med matforgiftning på flyet fra London til Accra. Bedre blir det ikke. (Vel, det hjalp litt når jeg ble oppgradert til business class, komfortabelt sete og kort vei til doen:p) Så, jeg spøy hele veien til Accra, og med null veske innabords ble varmen ganske vanskelig å takle når vi gikk av flyet. Fikk heldigvis i meg litt vann som holdt seg nede når jeg kom inn på selve flyplassen, meeen så kom ikke kofferten min. I tillegg hadde jeg ikke fått svar fra universitetet på mailen jeg hadde sendt om at jeg kom torsdag i stedet for onsdag, så når jeg ikke fant kofferten min, og så køen til "tapt-bagasje-luken", trodde jeg at jeg kom til å bli igjen alene på flyplassen.
Heldigvis overhørte jeg to gutter snakke sammen, hørte at de var canadiske, og så at de var i universitetsalder. Jeg gikk bort og snakket med dem, og sånn ble jeg kjent med tvillingene Kurtis og Kyle Lockhart. To utrolig koselige og moromme gutter fra Vancouver. De hadde også mistet en av bagene sine og skulle bli hentet av universitetet, så vi fant frem på flyplassen sammen. I ankomsthallen ble vi møtt av Aasiya (uttales asIa) og Moses fra International Programmes Office, og Gaby, en venninne av tvillingene som har vært her siden august. Vi kjørte til campus og International Students Hostel, der vi fikk rommene våre. Hostelet er delt opp i to bygg, Kurtis og Kyle bor i hus 1, mens jeg og Gaby bor i hus 2. Alle bor på tomanns-rom og deler med en ghanesisk sisteårsstudent, men de har ikke kommet ennå, så jeg aner ikke hvem jeg deler rom med.
Rommet er ikke store greiene, men de har klart å stappe inn to senger, skap, skrivebord, stoler, lenestoler, kaffebord og bokhyller. Både skapene og skrivebordsskuffene har lås, og alt må låses før man går fra rommet, uansett hvor langt man skal. Første natta ble da tilbrakt oppå klærne mine på den ene senga, da myggnettet og silkelakenposen min og alt det andre lå i kofferten, med takvifta på full guffe. Gaby var med oss til "the nightmarket", som er boder rett bortenfor der vi bor, der man kan få kjøpt alt fra frukt til dopapir til simkort. Hun kjøpte en stor vannflaske til hver av oss, siden vi ikke hadde fått vekslet penger til ghanesiske cedi ennå.

Fredags morgen fikk jeg i meg hele fem nøtter, og var fornøyd med det, før jeg traff de andre tre og Gaby ga oss en liten omvisning på campus. Området er svært! Man kan gå i en halvtime og fortsatt være på universitetsområdet. Det er butikker her, barer, postkontor, bank, det meste man trenger altså. Vi fikk tatt ut cedi, og bestemte oss for å dra til Medina, en landsby i nærheten, for å se på markedet der. Vi tok tro-tro, noe som var en opplevelse i seg selv, og humpet avgårde på den støvete landeveien. Markedet var akkurat sånn som man ser for seg; støvete, bråkete, fargerikt, og innimellom ganske illeluktende. Snakk om brå start på afrikansk kultur! Vi dro tilbake til campus og International Programmes Office; der har de nemlig air condition! Middagen min besto av litt ris, hadde ikke lyst til å presse magen min noe mer enn det...
På kvelden dro vi til flyplassen igjen, og jeg og Kurtis gikk over halve området før noen endelig fikk oss inn i bagasjeutleveringshallen. Der kom heldigvis kofferten min, mens Kurtis sin kommer i kveld. Med oss tilbake hadde vi en gjeng mycket trevliga engelske studenter, alle jeg møter her er så utrolige koselige!
Vel hjemme igjen fikk jeg hengt opp myggnett, smurt meg inn med after sun (ble smårosa etter mangel på solkrem i går ja...) og tatt en skikkelig dusj - herlig!

Dagen i dag må fortelles om senere - tiden jeg har igjen på internettkafeen der jeg sitter nå går snart ut. I alle fall - jeg har det bra! Det er varmt, veldig varmt, men jeg overlever. Blir mer og mer vant til det. Jeg treffer nye folk hele tiden, fra overalt i verden, og folk er utrolig hyggelige. Dette er totalt annerledes enn hjemme, men det var jo det jeg ville - noe helt annet enn det vestlige.

Nå skal jeg tilbake på rommet og skifte, før en hel gjeng av oss skal ned til Accra og spise sushi! Skal prøve å blogge snart igjen, (bokstavelig talt) varme klemmer til dere alle fra meg.

One week left!

...and I still haven't realized that I'm going. I guess it'll come to me at some point. Christmas has been wonderful, lot's of friends and family, long dinners, movies, music, long shifts at the pub - exactly how a decent holiday should be.
I've done nearly all my preparations, and will start packing tomorrow. Tickets are ordered, visa is applied for, airport pickup is organized, health certificate and vaccines likewise. Preparing an exchange is a fulltime job! And expensive. Luckily the living costs in Ghana aren't too bad!

This weekend will be spent in Tromsø, spending time with good friends, and saying the last "See you this summer!"s. I can't think of a better last weekend in Norway! Monday mom will come to Tromsø, and we'll spend the day together, before we fly back to Alta, where I'll spend the last two nights. Wednesday morning at 7:35 am, I'll be on my way to Ghana - vis Oslo and Tromsø. In Ghana I'll be met by someone from the International Students Office at UG (www.ug.edu.gh for those interested), who will take me to campus. The univeristy is located about 13 km outside Accra, the capital of Ghana. The city has nearly 3 million inhabitants and the university has nearly 30.000 students. Quite a change for a student from a little university in a little country far up north.

The weather forecast for my arrival in Ghana is nothing to complain about: 29 degrees and bright sunshine! Not bad for a Norwegian girl who hasn't seen the sun in months and who's getting used to 15 - 20 degrees - below.

I'll probably post a list of what I've packed when I'm done, right now all I have is a long list, an empty suitcase and stuff lying around here and there. (All though I've already ensured my grandmother that I'll bring some of the several packages of Strepsils lozengers she has bought me... Apparently she thinks that I'll walk around with a sore throat for five months with no pharmacy in sight. Cute that she worries about me though.)

I'll try to blog as often as possible, at least once a weak, and I'll hopefully blog once more before I leave - and definitly when I get there and get connected!


That's just a little update for now - the countdown has begun!
Off to bed (and in a week that bed will be in Ghana)!